World of Spycraft. Mientologene og Jakten av Tom Kristensen

Begynnelser kan være vanskelige. Det er ikke sikkert at du blir venn den første gang du treffer noen. Hjertet stod kanskje ikke i brann første gang du traff kjæresten. Ikke alle serier er kjekke fra første episode, ikke alle spill er fengende fra introen av og noen ganger må du lese mer enn første side, første kapittel eller første bok i en serie.

Jeg har lest bok en og to i «World of Spycraft» av Tom Kristensen, en forfatter som har skrevet krimbøker for voksne i mange år. Nå er han i gang med en spenningsserie for ungdom som handler om Live og Eric. Han går på videregående, hun i 9.klasse. Han kommer fra fet bolig på Ullern. Hun bor i fosterhjem i slitt leilighet på Grünerløkka. En freaka østkantjente og sossete vestkantgutt løser mysterier sammen.

Bok 1. Mientologene

Denne handler om skumle sekter og usikker ungdom, en farlig blanding. Det hele begynner med at Live på 14 har hørt rar stønning fra et gammelt hus og drar med seg vennen sin Eric på 16 for å finne ut av mer. Far til Eric driver butikk-kjeden “World of Spycraft”, de selger all slags overvåkningsutstyr, Eric låner med seg noen kamera ut for å kunne overvåke huset. Stønningen kommer ikke fra det de tror, det hele blir skumlere enn antatt.

Det blir stivt. Vennskapet, og gryende forelskelse, mellom Eric og Live fungerer ikke. Skumle sekter kjennes gammelt ut og gothere har jeg ikke sett på årevis (hvem hører på Evanesence i 2017?). I en serie som åpner for alternativ verdenssyn så blir Mientologien fort stemplet som ond. Når det er klart tidlig hvem som er hvem, hvem er snill, hvem er ond dreper det hele spenningen. Det var som en litt annenrangs Hardy-guttene bok. Det beste var navnet “World of Spycraft”, fiffig.

Og ja, Mientologi er Scientologi i alt utenom navnet. Det er en skikkelig kjip kult.

Boka er på 180 sider og er utgitt av CappelenDamm. Den finnes også som e-bok i ebokbib.

2: Jakten

Bok to er grunnen til jeg plukket opp serien, den er nemlig nominert til Uprisen, og jeg ble nysgjerrig på hvorfor. Jeg hadde kikket på første boken før, førsteinntrykket var det samme som etter jeg hadde lest den. Dette funker ikke. Så hvorfor var bok to nominert?

Det tok ikke lang tid før jeg fant det ut. Fordi nå klaffet alt. Historien er stramt fortalt uten masse beskrivelser, og noe skjer hele tiden. Den blir spennende for du bryr deg om Eric og Live og det som skjer med dem er troverdig. Hele fortellingen er litt mer rufsete i kantene, du vet ikke alltid hvem som er hvem, snill eller slem. Det er toner av grått, ikke klart sort/hvitt, litt som livet.

Hanna, en venninne av Live, tar livet sitt. Live og Eric finner ut at hun ble presset til å sende stadig dristigere nakenbilder av seg selv til en falsk Facebookprofil. Til slutt klarte Hanna ikke leve med det lenger. De to vil få fram sannheten og begynner jakten etter utpresseren, men så snus rollene og plutselig er det Eric og Live som er de som blir jaktet på. Hvem er utpresseren? Hvordan forsvarer du deg mot løgner på nett? Eric og Live har kun hverandre å stole på.

Det var fascinerende å lese disse etter hverandre. Bøkene er bygget opp ganske likt, historien fortelles litt av Eric, litt av Live og litt av skurkene. I bok en ødela det at skurkene fortalte mystikken rundt Mientologene, i bok to gjorde inkluderingen av skurkene det hele bare mer spennende. Dersom du har hørt demoer av sanger, og så hørt ferdig mikset og mastret versjon, sett skisser og så det ferdige bilder eller øvd på noe før det endelig sitter har du kanskje opplevde det: Alt stemmer plutselig. I bok to stemmer alt.

Jeg håper på flere bøker, og på at Live blir mer ressursfull, til nå har Eric tilgang på alskens duppeditter via sin far, mens hun har vel ikke så mye å komme med utenom å være ganske søt. Det er klassisk spenning for en ny generasjon som ikke har opplevd hvor spennende det kan være å lese en historie.

Boka er på 155 sider og er utgitt av CappelenDamm. Den finnes også som e-bok i ebokbib.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek