I «The voice» vert det heile tida snakka om at
den som syng må overtyde lyttaren at dei meiner kvart ord. Det gjeld i høgste
grad skriving, og «Splintra» fortel så altfor godt korleis det er å mista nokon.
Det heile startar lyst, med sommar, sol og snart ferie. Tiande
klasse er slutt og fem vener, the fab five, har ein siste fest på stranda saman med resten av
trinnet. Den kvelden endrar det seg noko mellom Are og Mia. Skal venskapen
deira bli noko meir?
Hausten kjem og dei fem skil lag. Mia og Else flyttar
på hybel, dei skal gå musikklinja. Jens og Halvor reiser og vekk,
og Are vert igjen i bygda. Med ny
skule, hybelliv, kjekke gutar, musikk og song kjem
Are i bakgrunnen, meldingane frå han
gjer berre Mia litt
dårlig
samvit.
H
an vert noko som kunne skjedd. Gnisten
dør ut.
Så finn Are ein kul, og som gutar flest gjer
han ikkje noko med det før Mia tvinger han til å gå til legen. Så skjer alt
fort, og hausten blir mørk. Men det er nokre lys for Mia. Ho finn ei eiga
stemme i musikken, med songtekstar. Ho finn vegen tilbake til venskapet med Are
med songskriving, og ho finn songglede saman med klassen, venninna Else og den
kjekke andreklassingen Adil.
Her er mykje musikk. Mia er en av dem som høyrer
tekst først i musikk, så då vert ein del songtekstar, og nokre dikt med.
Meldingar, som det fort vert ein del av når så mykje skjer, er trykte som meldingar.
Dette gjer at det er ei luftig bok, at det er plass til deg i ho, plass til alle
dei store kjenslene. Men i omslaget finn eg verken musikken, sorga, venskap,
kjærleik. Det er synd.
Boka er vakker, ho er vondt, her er fjellhøgt
og daldjupt. Vanskelege kjensle er godt skrive: Sorga kjem så nær, forelskinga
vert så stor, og utforskinga av grensa mellom venskap og kjærleik.
Det er greitt å lika triste bøker. Det er
mange gode historier som ender vondt. «Romeo og Juliet». «Stormfulle høyder». «Love Story». «Titanic». «13 reasons why». I sorga er det rom for dei verkeleg store kjenslene.
Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek