Minus 14 av Espen Dekko

Det er noen dramatiske dager i Tobias sitt liv du får være med på i denne boken. Her er det fæle ting som skjer, virkelig fæle ting som moren sin kjipe kjæreste som går alt for langt og mobberen Adrian som blir direkte jævlig. Det skjer spennende ting, Tobias får kontakt med faren igjen og blir sett av moren. Det skjer også virkelig bra ting som bandøvinger med kompisene Elias og Igor og det er kjærlighet i luften.

Men det føles ikke for mye fordi her er det både lys og mørke. Ja, her er desperasjon, her er sorg, sinne og hat. Men også glede, kjærlighet og lykke. Det hele ligger og vipper. Det kan gå skikkelig godt, det kan gå skikkelig galt. Takler Tobias presset? Slutten vil sette deg ut!

Det er mange fine folk her, troverdige typer. Kompisene til Tobias som han spiller med. Dia, som Tobias liker godt, og kanskje liker hun ham og? Magnus, en eldre ungdom som ser Tobias som faller utenfor. Lærerne er som lærere, noen bra, noen dårlige. Men så har du de kjipe folkene som stefaren Klaus som drikker, den ekte faren som aldri tar kontakt og Adrian, mobberen som bare må sparke nedover, bare må ødelegge for andre. Kanskje Adrian er han som er minst realistisk. Han fremstår som en Draco Malfoy eller en Jofferey Baratheon. En kjip fyr som går på de som er svakere, men uten grunn. Hvorfor er Adrian så usikker at han må plage andre for å hevde seg?

Så om du har lyst å lese en historie fra her, fra nå, les "Minus 14". Det føles som noe noen kunne fortalt deg, noe som kunne ha skjedd noen du kjenner eller deg. Skilsmisse, fraværende foreldre, mobbing, kjipe lærere, forelskelse, spille musikk. Følelsen av å beherske noe og følelsen av å mislykkes. Språket er lett med korte setninger og mange dialoger. Åpen slutt, noen liker det, andre ikke.

Denne er en av fem bøker nominert til Uprisen. Jeg lurte litt på hvorfor. Da jeg hadde lest boka var jeg sånn passe fornøyd, men når jeg nå skriver om den, tenker på den, så blir den bare bedre. Boka beskriver mange hverdagssituasjoner som er lett å kjenne seg igjen i, og den har så mange av dem at det sjeldent blir kjedelig. På Uprisen.no liker mange boka. Den overraskende slutten er også der omdiskutert. 

Espen Dekko har tidligere gitt ut "Tårer forandrer ingenting", en barneroman om sorg. Denne boken er gitt ut av Gyldendal, den er på 205 sider og finnes også som ebok på Allbok. En av fem bøker nominert til årets Upris: https://uprisen.no/. Den er med i  leseaksjonen txt 2020: Drømmer: https://txt.no/bokene-i-txt-2020/ 

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Midt i svevet av Arne Svingen

Didrik er en ungdom som det kan gå godt med eller galt for. Han har en far som ikke er heeelt til å stole på og en farfar som han sjeldent har sett (ordet alkis har blitt brukt, flere ganger). Men en natt forandrer alt. Og det er med den natta denne historien begynner. Didrik våkner av stemmer i stua, det høres ut som hele familien er der nede, men stemmene deres høres annerledes ut. Det er en stemme til, en sint stemme og når faren skriker ut i smerte gjør Didrik et valg som vil prege ham og familien for alltid. Han henter revolveren han vet faren har gjemt i skapet og går ned ...

Det begynner dramatisk, og det er dramatisk. Først er spenningen hva som skjedde den natten, så er spenningen hva som skal skje med Didrik videre. Livet hans kommer i ubalanse, og han gjør en del drøye ting. Men det gjør jammen mora hans også. Så med en farfar som ikke er helt i vater og en kompis som er hel ved må Didrik prøve å finne en vei videre.

Det skjer mye her, det skjer ting helt uventet og det tar av. Det var et flere ganger jeg ble helt paff, dette er ikke en historie du har lest før. Arne Svingen gjør sin greie igjen: Morsomt og alvorlig så sammenvevd at den kunne ikke blitt skrevet av andre enn ham. Mesterlig!

Boken er gitt ut på Gyldendal og er på 171 sider. Boka finnes som ebok på ebokbib.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Direkte rødt av André Vaaler

Alle har prøvd fotball en gang. Noen blir hekta og blir fotballspillere og fotballtilhengere, mens andre finner seg noe annet å gjøre. Blant de som er glad i fotball finnes mange meninger om fotball. Hvordan bli god å spille? Hva som gjør et godt lag? Hva som er fin fotball. Hva som er det beste laget? (Det er Liverpool, dersom du lurte)

Fotball er en balanse mellom felles innsats og den enkelte spiller sine ferdigheter:

1. Laget: Alle ledd må fungere i et fotballag. Bak må keeper må holde buret rent og forsvaret være grunnmuren resten av spillet skal bygges på. Midtbanen må jobbe, vinne ballen på midten, hjem for å forsvare og opp på sidene for å støtte angrepet. Fremme skal spissen jage mål, stresse forsvaret. Sammen vinner laget kamper

2. Fotballstjernene: De aller beste kan gjøre ting alle andre bare drømmer om med ballen. De som kommer ut av intet og skårer. De som går fra egen sekstenmeter gjennom hele motstanderlaget og setter ballen i mål, de som lurer inn frispark fra 20+ meter. De har hovedrollen og kan vinne en kamp alene.

Jeg liker best laget. Denne boka liker best fotballstjernen.

Jimmy Parkas er utvilsomt et stort fotballtalent, men det er heller ingen tvil om hans voldsomme temperamentet. Det fører til direkte rødt både på fotballbanen og på skolen. Boka har et veldig godt poeng, ting må fungere på utsiden av fotballbanen for at spillet på banen skal fungere og for Jimmy fungerer det ikke på utsiden av banen. Han bor i Fantebakken sammen med moren. Han sliter med temperamentet, hun sliter med noe annet. Ting er ikke på stell hjemme og skolen får han ikke til, han er stadig i tottene på lærerne. Men Jimmy har fotballen. Der har han sin beste kamerat, Mads, med seg på banen, og sin bestefar, Florian, med seg på sidelinjen. Mads serverer gode pasninger, bestefaren gode historier. Florian flyktet nemlig fra Ungarn som tenåring, og samtidig med Jimmy sin historie får du også bestefaren sin, han var også et ungt fotballtalent.

Klarer Jimmy Parkas ordne alle problemene for å føre laget sitt Grønnedal til seier over erkefienden, Stålfjell?

Fotballmessig er dette bra. Men problemene hjemme føles som en ettertanke, som noe forfatteren har funnet på noe for å gi Parkas utfordringer der. Ellers er kampene spennende, moralen fin og dette er en helt grei bok, særlig for fotballungdom som ikke har lest masse. Lett illustrert gjør denne er MYE bedre å velge enn den tynneste boka i biblioteket (som gjerne er den som blir valgt av mindre leseinspirerte fotballgutter og -jenter som MÅ lese en bok.)  

Boka er gitt ut på Cappelen Damm og er på 192 sider med mange illustrasjoner av Oscar Jansen

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

PS! Skal du trolle fotballfolk er det bare å si ordene «topping av laget» til engasjerte foreldre og se hva som skjer!

En deltidsindianers fullstendig sannferdige dagbok av Sherman Alexie

Dette er ingen pingles dagbok. Denne boken er for deg som både takler både klump i halsen og krampelatter.

Du griner ikke når du er av hankjønn. Det blir du lært opp til fra du er liten. Vondt i kropp eller vondt i sinn, alt skal tåles uten tårer. Jeg forstod ikke selv som liten at far ikke grein når han slo seg, som voksen kan jeg også det trikset. Kanskje det ville være sunnere om det var greit å grine uansett alder og kjønn. Men sånn er det ikke enda. Og det er ikke bare i Norge det er sånn, i hele verden gjelder denne regelen. Så når du er en lettrørt 14 år gammel indianer oppvokst i reservat i USA kan du banne på at du har et problem.

Å være indianer i dag er langt fra våre tanker om tapre krigere og naturfolk. Å være indianer i dag er å leve i et reservat og bli fortalt at du ikke duger til noe, og tro på det. I generasjoner er alle indianere blitt fortalt at de er tapere, og har blitt det. Alle er fattige, de slår, de drikker og ingen kommer seg ut av den vonde sirkelen. Så også Junior, et vanlig navn i Spokane reservatet, som han selv sier 

“Jeg hadde ingen anelse om at Junior var et rart navn. Det er et vanlig navn i reservatet mitt -- i ethvert reservat, for den del. Hvis du går inn på et hvilket som helst reservat og roper “Junior!”, kommer det minst søtten menn.

Og tre damer.”

Han er attpåtil født med hjerneskade, ser rar ut og er reservatets punchingball. Han griner lett og for å gjøre det enda verre, han er smart, veldig smart. Smart nok til å innse at det er ingen vei ut. I frustrasjon over å få sin mors lærebok på videregående kaster han den på sin lærer og brekker nesen hans. Da senere samme læreren kommer på besøk får Junior en oppvåkning. Han satser alt på ett siste forsøk for å bryte den onde sirkelen. Han skal begynne på videregående i Reardan. Byen der alle er vakre, hvite og med en framtid.

Dette høres kanskje nitrist ut, og det balanserer hele tiden helt på kanten til å bli helsvart. Men for hver trist episode, som der faren må skyte hunden til Junior for de har ikke råd til dyrlege, har du episoder som da den hvite millionæren Ted som plutselig dukker opp i en begravelse og skrifter, hysterisk! Og basketballkampene mellom Spokane reservatet og Reardan er pur spenning.

Dersom du hadde tatt ”En pingles dagbok” sin form med små dagboksinnlegg og masse tegninger og helt opp i den ingrediensene til  ”Faen ta skjebnen”, sorg, håp og masse svart humor, så kunne du fått noe som ligner på dette.  Dette er en lettlest bok som sitter i deg lenge etter den er ferdig lest. Så om du synes det er flaut å få tårer i øynene får du lese boken alene. Det gjorde jeg.

Boka er gitt ut på Orkana forlag (litt mindre hvitfarge neste gang på papiret takk) og er på 239 sider med mange tegninger

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Sangen om en brukket nese av Arne Svingen

Bart (navnet uttales som i det du har under nesen som voksen) er snart tenåring. Han har funnet oppskriften på et godt liv på ungdomsskolen: Hold deg unna oppmerksomhet!

Så Bart forteller ingen at han bokser. Kun moren, som var den som foreslo at han skulle begynne, vet det. Han har trent en stund nå og er blitt flinkere på bevegelse, på å holde guarden oppe, men mangler enda noe helt vesentlig: Å slå.

Han forteller heller ingen om sin kjærlighet til musikk. For det er ikke listepop, sær indie eller beinhard metall som fyller Bart med glede når tonene fyller ørene. Neida, han elsker på opera. Og enda mer hemmelig enn at han hører på opera er at han synger opera. Bart er ganske god, så lenge ingen er i nærheten. Alene inne på do synger han guddommelig, foran mor eller mormor synger han som en skjære. Så lenge ingen vet om at han synger går det bra. Så lenge han holder hodet lavt og er ute av syne på skolen går det bra. Så kommer Ada:

- Du liker bare sånn musikk, du.

Akkurat det der er problemet med jenter. De skjønner ting selv om man sier noe annet. Det er fascinerende og skremmende på én gang.

- Ja, jeg gjør nok det.

- Synger du selv da? spør hun

Nå er jeg virkelig skremt. Jeg vet ikke hvordan jenter gjør det, men det er som om de leser lange artikler om meg hver gang jeg beveger ansiktet ellerr åpner kjeften.

- Jeg … jeg synger litt.

Det er som munnen min gjør noe helt annet enn det hjernen tenker.

Ada lover å holde på hemmeligheter. Men hun er ikke særlig flink til det. Bart har mange grunner for å holde hodet lavt. Han bor sammen med sin fordrukne og overvektige mor i en forfallen leilighet. Han er svært glad i sin mor, for man er glad i sine foreldre, og når faren er ukjent har Bart dobbelt så mye kjærlighet å gi, men det er vanskelig når det sjeldent er frokost, når strømmen kan bli kuttet og moren ikke klarer holde seg unna flaska.

Bart er av samme kaliber som Stuart, litt mindre utagerende, men med samme stå-på-vilje. For vi møter alle motgang, de fleste slipper riktignok unna med mindre enn Bart. Hvordan takler du motgang? Legger du deg ned, løper du etter hjelp eller trekker du pusten dypt, senker hodet og går på? Bart går på. Av og til går det bra, av og til dårlig, men det går på et vis.

Boka har alvor og humor blandet sammen i akkurat rett blanding. Det blir ikke sukkersøtt og lettvint, det blir ikke beiskt og håpløst. Det blir en historie om velge sine kamper, stole på magefølelsen og om å stå på. Det går ikke alltid godt, men den som intet våger…

Boken er gitt ut på Gyldendal forlag. Den på 207 luftige sider.

Finnes også som ebok i  eBokBib (finn gratis appen i Appstore eller Google Play)

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

The rise and fall of Gøran Trovåg av Gaute M. Sortland

Møt Gøran Trovåg aka Stuart. For en fyr! I 8 av 10 tilfeller ville han vært ute å kjøre. Mobber eller mobbeoffer, i alle tilfeller ville han vært et uromoment som raskt ville forsvunnet ut av historien. Heldigvis får vi i “The rise and fall of Gøran Trovåg” mer enn bare noen linjer. Vi får hele historien om fyrverkeriet Gøran “Stuart” Trovåg.  Med ham får vi også historien til bestekompisen Eivind som ikke er helt borte han heller. Stuart er den med de store tankene, store faktene store ordene. mens Eivind virker mer vanlig.. Men han overrasker gjennom hele boken denne Eivind.

Vi er i Haugesund, en by, sies det i boken, kjent for “sild og heroin”. Det er vår og det kribler i kropper. Stuart har hørt et rykte om spritkongen selger sprit til mindreårige, han vil finne ut mer. Kompisen Eivind, er skeptisk:

“Dei er farlege, Stuart. Me kan ikkje spøkje med dei typane der. Dei har knivar i baggane sine, og du veit at han der Jarle har knust kjeven til ein fyr? Det er fakta, det. Han låg på sjukehus og greier. Dei bryr seg ikkje om lærarar, politi eller noko.”

Det stopper selvsagt ikke Stuart, som har en god grunn til å mislike sprit og rusmidler.  Men dette er ikke CLUE, eller Hardyguttene, for selv om de driver med undersøkelser etter spritkongen har han, Eivind og Jokki også tid til å starte band: “Froskar i naud”. Da Eivind forfjamset svarer ja til at de kan holde konsert trenger de plutselig låter, og det fort. Og mellom bandøvinger og detektivarbeid, finnes jenter:

“- Du! Jenter er eigentlig flotte greier. Kva synes du om dei?

- Jo. Eg òg har tenkt på det, og eg synest dei er flotte, som du seier, svara Eivind

-  Ja, ikkje sant! Stuart bukka elegant til ei jente i åttande klasse som akkurat gjekk forbi. Ho heva augnebryna, og dei to jentene som ho gjekk saman med, knakk saman i krampelatter og gjekk vidare.

-  Men kva er det eigentlig med desse jentene? sa Stuart og gjekk vidare, han òg. -- Kva trur du dei tenker om oss, liksom?

- At me er dustar, Stuart. Heilt idiotar.

-  Ja, eg har den same kjensla.”

Boka er ikke bare solskinn og hygge, det ligger et mørkt og lurer i kantene. Stuart har det ikke godt hjemme, og uten Eivind som venn ser vi at det kunne gått galt. Dette gjør det også boken troverdig. Alt er ikke fantastisk, alt er ikke nitrist, livet er et sted mellom disse to ytterpunkt. Så er det hva man velger å ta med seg, det triste eller det gode. For Stuart er heldigvis glasset alltid halvfullt selv når det nesten er tomt.

Du får korte kapitler med et hverdagslig språk, og selv om jeg liker best fantastisk litteratur, blir jeg sjarmert av boken.Jeg leste først om boka hos på  Elis lesebabbel. Hun liker ikke fantastisk så godt. Jeg synes Stuart selv beskriver det traurige med “hverdagsbøker” best med sin forklarelse av realisme:

“-- Eg kjenner at det har blitt nok dramatikk for ei stund no,  sa Stuart. --Får ikkje håpe det blir så mykje meir av det. Spionasje, flukt og slåsskampar. Nervane mine toler det ikkje. Ikkje magen heller. Det blir for mykje realisme. Og eg hatar realisme!

[...]

--Kva betyr realisme, eigentleg?

-- Det betyr at alt er altfor mykje slik det er, utan noko magi innimellom. Alt er berre kvardag og grå asfalt og ein liten fyr som meg som blir banka opp og må snakke med PP-tenesta og alle desse.”

Les en bok som får deg til å lengte etter sommeren, etter late dager og varme kvelder der verden er ny, spennende og litt farlig. Det passer godt nå som vi har fått den første smakebiten av sommeren 2014.

Boken er med i årets txt-aksjon, er gitt ut på Samlaget og er 107 sider kort. På nynorsk! 

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Rekrutten av Robert Muchamore, Ian Edginton og John Aggs

I regnfulle England veks James Choke opp med ei alkoholisert mor og utan far. Han og halvsystera prøver febrilsk å halde hovud oppe. Så finn han mora dø, han hamner på barneheim og halvsystera hjå sin far som ikkje har nokon ide korleis han kan passe på henne. Etter eit mislykka forsøk på å stele øl for å tøffa seg får han beskjed frå politiet: Den vegen han er på veg ned vil ende bak murane.

Så vaknar han på ein heilt ny plass med nye klede. Han har fått ein ny sjanse, og det i dei hemmelege tenestene. MI5 sin barneavdeling, CHERUB. CHERUB-agenter er mellom ti og sytten år gamle. Dei vart oppretta då ein såg at barn og unge kan infiltrere stader der vaksne ikkje ville kome seg inn.

Unge guter og jenter som vert hemmelige agentar er vel ikkje heilt nytt. Frå før har ein både Alex Rider og den unge James Bond. Men dette er som den siste rebooten av James Bond, her er ikkje søkjelyset på alle dingsane og pene menn og kvinner. Her er historia om ein vanleg gut som vert gjeven ein heilt unik sjanse og hans kamp for å klare det. For det er ein kamp. Sjølv på oppdrag, eit oppdrag som om det mislukkas, vil ha verdsomspennande konsekvensar, er det truverdig. James gjer den jobben han vert sett til utan rakettpakker eller sko med telefoner. Her er ikkje alle skurkar vonde og alle agentar gode, i James si verd er alle ein skugge grå.

Teikningane kler historia. Litt røffe og kantete. Dei står ikkje ut som kunstverk men fortel saman med teksten historia effektivt. Dette er ikkje for dei yngste, men for deg som veit at teikneseriar er meir enn Donald og Pondus og er lei av søte manga-ansikt.

Eg fekk aldri lese originalen som var med i txt-aksjonen i 2009. Robert Muchamore har kome ut med sju bøker til nå på norsk, på originalspråket engelsk er serien avslutta, til saman tolv bøker.. Ho er tilrettelagd for teikneserie av Ian Edginton. Ho er teikna av John Aggs. Til nå er berre Rekrutten gitt ut som teikneserie.

Samlaget gav denne ut. Den er skreve på nynorsk og er ein del av haustens tXt-aksjon: Smak. Om du ynskjer meir informasjon om CHERUB, sjå http://www.cherubcampus.com/index.html

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek