War horse: Krigshesten av Michael Morpurgo

Sentimental:”følelsesfull, svermerisk, søtlaten” (Bokmålsordboken)

“Sentimentality is both a literary device used to make people respond emotionally, but usually in a way more than is needed” Fra Wikipedia

Sentimental er ordet jeg vil beskrive Krigshesten med. Det er ikke nødvendigvis negativt, jeg ble selv rørt av boken, jeg synes bare det beskriver boken ypperlig. For det er mye følelser i denne boken.

Selve historien er enkel og rett fram. Og den er skrevet slik at selv om du leser den selv får du følelsen av at noen leser den til deg. Den er satt til den store krigen (første verdenskrig) og den er fortalt av hesten Joey. Joey sine første minner er å bli solgt på hesteauksjon til en full mann. Mannen er ikke spesielt glad i hester og kjøper nok Joey mye for å trasse naboen, heldigvis for hesten har han en sønn, Albert, som blir Joey sin beste venn. Så kommer 1914 og den store krigen bryter ut. Joey blir solgt til militæret av far til Albert og sendt til krigen. Før Joey blir sendt lover Albert han skal finne hesten sin igjen. Så følger vi hesten og dens forskjellige ryttere og eiere til krigen er slutt. Og det følger mange vakre scener der krigens vondskap møter menneskelig godhet. Dramatisk er det tilstadighet, for ikke alt går godt, ikke alle kommer hjem fra en krig som skulle være over før jul. Vil Albert treffe sin elskede hest igjen? Les, og du vil få svaret.

Til tross for mye store følelser likte jeg denne boken, det var de små øyeblikk av vennlighet i krigens grusomhet som virkelig rørte meg. For det er mange rørende møter mellom hest og folk her, blant tyskere, engelskmenn, franskmenn, blant soldater, sivile voksne, og blant barn og eldre er det alltid noen som liker hester. Siden hestene er ”nøytrale” får vi se krigen fra begge sider av skyttergraven, og vi får et glimt av de sivile sitt liv midt i all elendigheten. 

Boken er på 153 sider og er gitt ut av CappelenDamm. Den er en del av høstens tXt-aksjon.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Vampyrjegeren av Heine T. Bakkeid

Det var en mørk og stormfull aften. Lynene flerret himmelen. Jeg stod alene i den tomme salen i Château de Bluff. Med ett så jeg en skikkelse ved det høyreiste vinduet som vendte ut mot havet der slottet lå øverst på klippen. Det lange, sorte håret flommet nedover ryggen på kvinnen. Jeg holdt pusten der salen igjen ble lagt i stummende mørke av natten. Hva ville jeg se neste gang lynet badet salen i sitt kalde lys? Hun stod rett foran meg, ansiktet var grinende hodeskall, i hånden hadde hun en bok. "Les denne", stemmen var som en kald klo som skrapte ryggraden min. Frykten stoppet pustet min til neste lyn kom. Jeg så på boken: Vampyrjegeren av Heine T. Bakkeid


Vi befinner oss på begynnelsen av 1700-tallet i Europa. Det er et Europa preget av krig og pest, og vampyrer! Det viser seg at de døde ikke alltid ligger stille, og onkel til bokens hovedperson Vlad, er en som jakter på dem og legger dem til hvile. Under tragiske omstendigheter møter også Vlad på disse vandøde som tørster etter det røde, varme blodet til menneskeslekten. Fra starten i de Transilvanske alper blir vi tatt med på en reise gjennom Europa, en reise på jakt etter vampyrer.

Grøss: Inspirasjon fra de gamle, gotiske fortellingene. Skrekk og lidelse. Det er mørkt og skummelt i det 18. århundre.

Romantisk: Ikke som i to som elsker, men som i kunstretningen: Det er storslagent, dramatisk og

følelsesladet.

Underholdende: Som i at blandingen mellom Bram Stoker sine grøss i Dracula, Alexander Dumas sine intriger i Mannen med jernmasken og Charles Dickens sine skildringer av by og fattigfolk blir bra. Og med Vlad sine komiske kumpaner, Batty og Bunny, en vampyrflaggermus og en vampyrhare blir historien krydret med litt humor.

Boka har fin lengde, dette selv om jeg savnet mer utbroderinger, reiseskildringer og beskrivelser. Det kommer nok av at jeg syntes at boken var av sånn klassisk romankaliber at jeg forventet den samme omstendelige stilen. Men det er to igjen i serien, så det blir nok langt nok.


Dersom du enda ikke er overbevist, her er et utdrag fra tidlig i boken der Vald finner en forlatt hytte, eller er den helt forlatt?

Jeg skrek høyt mens jeg rygget bakover mot kjøkkenet med den svarte massen like etter. Lopper! Ekle, blodsugende lopper som hoppet og spratt opp og ned på gulvet i et forsøk på å nå meg. De lignet en enorm snegle som ålte seg bortover gulvet mot meg.
    - Gå vekk! Ropte jeg idet de første loppene fløy forbi ansiktet. Jeg klasket hånden over en blodfylt loppe som landet på kinnet mitt og kjente hvordan den nærmest eksploderte idet jeg traff. En rød, klebrig masse lå igjen i håndflaten.

Finnes også som ebok i  eBokBib (finn gratis appen i Appstore eller Google Play)

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

Aldri tilfreds: Auroradagbøkene av Marie Desplechin

-->Jøss. Ei morosam ungdomsbok. No står verda ikkje til påske. Og omsett frå fransk til nynorsk? Galskap. Eg fatta interesse for boka etter å ha snappa opp at Nemi vart brukt for å beskrive ho. Så eg låg på sofaen i går kveld og las ei fjorten år gamal fransk jente si dagbok, og eg fniste mens eg gjorde det.  Dette har Aurora å seie om seg og sine sysken:

”GODHJARTA. Sophie er intelligent. Jessica er pen. Og eg, eg er godhjarta. Eg lurar på kven som er svarteper?”

Det er svart humor, så eg ser kvifor dei brukte Nemi som eksempel. Det blir sagt mykje dramatisk, men på ein nøktern måte. Så her er nokre eksempel, trekk du på smilebandet, lån boka. Dersom ikkje så er det fleire bøker i havet:

”- Eg er eit misfoster, sa Lola

-         Det veit eg, svarte far hennar.

-         Aurora og.

-         Eg hadde ein mistanke.

-         Du kunne jo godt fortalt meg det før…

-         Eg har jo tenkt på det, og mang ein gong, men eg fekk meg ikkje til å øydeleggje illusjonane dine”

Andre gullkorn:

”Personar som ikkje eig sjarm, er nesten tvinga til å oppføres seg tarveleg. Det er ei psykologisk lov. Sophie, eg tilgir deg, for eg synes berre synd på deg.”

” Eg burde faktisk skrive livshistoria mi. Eg kjenner massevis med folk som elskar realistiske og tragiske forteljingar. Da ville eg ende opp åleine, men rik, og det er i det minste betre enn å ende opp åleine og fattig.”

”Eg veit korfor eg er dritdårleg i matte (og historie, og fransk, og gym, til og med). Dei forklarte det nettopp på tv. Eg er overintelligent. Så enkelt”

Bjørn
Gjesdal folkebibliotek