Søk i denne bloggen

Viser innlegg med etiketten bilderoman. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bilderoman. Vis alle innlegg

tirsdag 21. mai 2013

Ulvehjerte av Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng

Fremmed, dyp mannsstemme. På gebrokkent engelsk.
                Pappas stemme. Samtale. På engelsk.
                En annen stemme bryter inn.
                Snøfting i mikrofonen igjen. Pusting og pesing.
                Barnelatter igjen, fikling med knottene.
                Stemmene i bakgrunnen trekker seg lenger unna, men blir samtidig mer hissige.
                Et rop. Pappas, tror jeg. Mannsstemmer. Bryske.
                Et rop til. Mammas.
                Et skudd.
                Mammas skrik. Omtrent samtidig.
                Snøfting i mikrofonen.
                Ikke noe mer.

Det hele startet med en minidisk-spiller. Etter niognitti låter kom det siste sporet som forandret livet til Martin for alltid. Han har gått fra å være en vanlig trettenåring til en rå klatrer, beryktet tagger og en gutt med en farlig fortid.


I bok to: Ulvehjerte har Martin blitt skremt av alt som skjedde i bok en: Apefjes. All gravingen i sin egen fortid fikk opp så mye skummelt at Martin bare vil vende tilbake til sitt vanlige, kjedelige liv med moren. Han vil ikke lenger være Apefjes som klatrer de høyeste bygningene i Oslo og tagger merket sitt der.  Han vil ikke lenger vite hvem som drepte faren, hvordan han fikk sine ekstreme klatreferdigheter eller hvorfor de alltid må flytte. Han vil bli vanlig igjen. Men det er for sent. For grunnen til at moren og han alltid har flyttet er for de egentlig har flyktet. Og nå er de funnet. Apefjes-taggen dukker opp igjen på Oslos skyline. Tagger han i søvne? Er det en Copycat? Og mens Martin jakter på hvem som tagger Apefjes-tagger, jakter noen på ham. Ulene kommer nærmere, og sporene viser det er ulv.

Noe våknet i Martin i bok en. Og noe har våknet på grunn av Martin i bok to. Hvis Martin er Apefjes, hvem har et Ulvehjerte?

Jeg liker hvordan historien hele tiden elegant veksler mellom å bli fortalt som en bok og som en tegneserie. I begynnelsen lette jeg etter et mønster, om tegneseriedelen tok seg av en del av historien og teksten en annen, men det tok ikke lang tid før jeg glemte å lete og bare leste. Teksten er lett å lese, som i Gamer brukes det korte setninger og få ord til å skape spenning, ikke for å gjøre den for enkel. Tegningene har et eget særpreg. For meg så virker de å være inspirert av manga og undergrunnstegneserier, på en måte som om Christopher Nielsen hadde tegnet Dragonball. Sammen skaper tekst og tegning et eget univers som du aldri er helt sikker på hva vil skje i. Er det drøm eller virkelighet, denne opprinnelsehistorien til en litt skakk superhelt fra Oslo? 

Jeg leste bok en og bok to i ett jafs. Noen brikker faller på plass i bok to, noen brikker er fremdeles borte, historien om Martin er enda ikke ferdig. Jeg ble av og til sittende med følelsen at det manglet noe, at det skulle være litt mer forklaringer. Kanskje jeg leste for fort, kanskje jeg er utålmodig, uansett er bøkene kanonbra for unge som ikke gidder å lese. Denne boken åpner de, og den forblir åpent til siste side er lest. Bok en har vært etterspurt her på biblioteket og jeg regner med bok to vil bli det samme.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

Dette er en bok gitt ut av CappelenDamm og gitt meg i anledning vårens bokbloggturne. Dette andre gang jeg har spurt om å få lese denne til Bokbloggturneen, første gang i høst ble boken utsatt. I går begynte Fotograf Kine turneen, i morgen fortsetter Askeladden.

fredag 22. juni 2012

Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi


1994. 16 år gamle Fredrik har flyttet til Groruddalen med moren.  Hun jobber døgnet rundt, han bruker friheten til å henge rundt på senteret og t-banen og tagger under navnet ”Deks”. Han føler seg synlig når han bomber T-banestasjon. Han treffer ”Senc”, en dyktig graffitiartist, der og sammen må de flykte fra vektere. For Oslo kommune har trappet opp kampen mot gatekunst, det å uttrykke seg på vegger blir vanskeligere. På vidergående er det Camilla  som er motivasjonen for å komme på skolen. Så treffer han typen hennes og det er ”Senc”, som egentlig heter Victor. De finner tonen og spraymaler byen natt etter natt. Men hva skjer når dop kommer inn i bildet? Når langing blir jobben og når Fredrik også finner tonen med Camilla? Skit skjer da.

Min venn Rune kunne fortalt meg denne historien, for dette var ikke mitt miljø som ungdom. Som musikkelsker hørte jeg også på rap, men det grep meg ikke. Men som metall skal hiphop være ”ekte”, og det er det jeg leser, historien, folka og miljøet kjøper jeg glatt. Historien, trekantdramaet, dopleflingen, trøbbel med loven, vel de ingrediensene passer inn uansett når historien er satt. Eneste jeg ikke er fornøyd med er slutten, den er veldig brå. Jeg ville heller hatt noen fler cliffhangersider enn epilogen.

Jeg liker svært godt tegningene til Mikael Nogushi, han gjorde også en flott jobb i samarbeid med Arne Svingen i boken ”Dager jeg har glemt”, og siden et bilde sier mer enn tusen ord, her er de første sidene til tegneserien


Forfatter og illustratør kan sin hiphop, de har fra før skrevet faktaboken ”Hiphop: Grafitti, Rap, Breaking og DJ-ing”. De har laget hver sin spilleliste på WIMP.For spesielt interesserte, her er min Spotifyspilleliste av hiphop:

Hvem er denne for? Det er lesere av denne bloggen som ikke var født da. Først og fremst er den for de som liker hiphop, uansett alder. De eldre kan mimre, de yngre kan lære. ”Drabant” kan bli for oppvekst på 90-tallet det ”Narverne” av Christopher Nielsens var for 70-tallet.

Jeg avslutter med en interessant observasjon i intervjuet med skaperne av Drabant i Klassekampen 5. juni:
- Det vil si, det fins mange romaner og barndomsskildringer fra Groruddalen på 1950- og 60-tallet, men fra 70- 80- og 90-tallet kan du telle på én hånd hvor mange bøker som er blitt skrevet. Det er rapperne som har tatt over ungdomsskildringene fra Groruddalen i dag.”

CappelenDamm sin Bokbloggturne har siden august 2009 fått vist fram mange gode barne- og ungdomsbøker. Hver uke får du sju bloggere sin mening om en og samme bok. Denne uken var en av de bloggerne meg. I går var det Silje som skriblet om den (http://siljeblomst.wordpress.com/) og i morgen skal The witch of the north (http://twotn.blogspot.no/http://twotn.blogspot.no/) trolle frem noen ord om boken.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

onsdag 23. mai 2012

Bandet mitt spiller ikke progrock


Skrevet av Liv Eirill Evensen og illustrert av Ronja S. Berge.
Det handler om musikk, og denne bilderomanen kan sies å være mer en EP enn et album. Det betyr at det er kort, flott og uten dødpunkter. Og tegningene er nydelige.

Helle spiller bass. Bass og trommer er ryggraden i et band og jeg anser bassister for å være de kuleste på scenen. Men det er ikke så kult å spille bass alene, så Helle stikker innom en audition til bandet Son Henry Band, som spiller progrock. Det er (selvsagt) tre gutter, som (selvsagt) er skeptiske til en jente som spiller.  For et band skal fungere må kjemien mellom de som spiller fungere, og for et øyeblikk gjør det det. Men kjemi mellom folk er så mangt, og gutter og jenter sammen leder fort til mer enn vennskap. Hvordan vil det som skjer påvirke bandet?

Hjemme er moren oppslukt i ny kjærest, Gunnar. Han er helt annerledes enn faren og Helle føler seg utenfor. Helle roter i kassene med plater etter faren for å kanskje forstå mer. Og hun forstår mye, som det hun tenker etter å ha hørt Joy Division sin ”Unknown pleasures” (en av de dystrere plater i rockehistorien) og så ha snakket med sin far på telefonen: ”Jeg leser, og tenker at det må være mange år siden pappa hørte på Joy Division, var deppa, frustrert og utenfor.”

Som musikk setter denne boken i gang følelser og tanker. Tanker om musikk. Tanker om folk og hvorfor de gjør som de gjør, og om at det å ta en sjanse av og til går bra, av og til dårlig. Det er en klok bok som du leser flere ganger for du liker de stedene den tar deg med til  og ikke minst for å studere tegningen. Ronja S. Berge tegner så vakre folk, de bærer alle følelsene sine på utsiden.
Jeg tenker at denne hadde vært fet som en ebok, med lenker til musikken. Jeg tenker også på hva barna til neste generasjon skal fjøre når de ikke kan bla gjennom deres foreldre sine gamle lp-plater eller cd-er, vil spillelistene på Spotify være deres blikk inn til foreldrene sin ungdom?

En bok verdt å låne, men også kjøpe.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

PS: Mye kan sies og har blitt sagt om progrock, men Nemi sa det best i denne stripen:


tirsdag 9. august 2011

Tams store prøve: Drageriddere 2 av Jo Salmson

Lettlest og fantastisk om drager

En lettlest bok fylt med tegninger.  Tam er en tiggergutt som i den første boken, Tam Tiggergutten, blir plukket opp av en av de åtte dragene og ført til slottet for å bli dragesvenn. Men som han finner ut i denne boken er det en lang vei å gå, og han har mange fiender og få venner.

Tegningene er svart/hvitt i mangastil og finnes på nesten hver side. De er passe stemningsfulle og passer teksten, selv om de kan bli vel skisseaktige og hadde nok gjort seg bedre med farger.
Det er fantasy, med alle kjennetegn: En profeti og en utvalgt hovedperson med spesielle evner, selvsagt fattig.  Han er alene, men får etter hvert få, men gode venner. Og selvsagt: Drager. Men det var noe med den. Jeg likte godt skildringen av vennskapsbåndet mellom Tam og Blåne, dragen som velger ham ut. Lett å plukke opp, lett å lese. Det er  kommet seks bøker om Tam.

Illustrerte lettleste historier og tegneserier er en god start for de som ikke har lest så mye. Det har dukket opp en god del av denne typen bøker de siste årene, så liker du Drageridderne vil du også like:



 Taynikma – tegneserie og bok i ett.
Alvedronningens riddere – fargesterke tegninger
Azur: En forhistorie til Phenomenabøkene
  Drageherren
Sarin: Jente i hovedrollen






    
Kimura: Satt i fremtiden i en verden i ruiner


Menneskejegeren
Sagaen om Sigurd:  Etter et gammelt norrønt sagn



                    
Mare: Fra forfatteren av Phenomena