“Galdrane er
bakdører og cheat codes til verda!”
Dataspill blir
virkelig. Virkeligheten blir hacket. Noe tyder på at hverken vi eller vår
verden er alene.
Eirik sitter foran
pcen og spiller Reborn i t-skjorte og bukse, i neste øyeblikk står han
inne i selve spillet. Der er det natt, det regner og blåser og han er fremdeles
kledd i t-skjorte og bukse. Hvordan hadde du klart deg i en dataspillverden
ikke ulik Skyrim? Hvordan får du fyr på bål uten fyrstikker? Hva gjør du når du
vet det er game over om du dør her inne?
“Eg er ikkje noka
pingle. Eg har berre vore i nok dungeons og gravhaugar til å vita at det aldri
er nokon god idé. Vi er ikkje akkurat høg nok level til det, for å seia det
sånn.”
For Eirik begynne
skillet mellom verdener å brytes ned da han havner inn i Promethean sitt
nye spill Reborn, et spill inspirert av alt norrønt. Han innser fort at
dette klarer han ikke alene. Han trenger hjelp til å overleve her inne, hjelp
til å komme tilbake til sin verden og hjelp for å finne ut hva som foregår.
Eirik har gode venner i sin verden, Maria og Khalid, begge ivrige spillere av Reborn,
men han trenger også venner i spillverden. Fra spillet kjenner han til
“Arandil, dotter
av Jarnil. Alvisk jeger og krigar, boge- og langknivspesialist som kan læra
vekk desse og andre skogsferdigheiter. Potensiell følgesvein for alle
rolletypar og partnar for begge kjønn.”
Det er ganske
annerledes å treffe Arandil når hun ikke er en npc, men en alv av kjøtt og blod.
Heldigvis stemmer det som sies om bue- og sax-kunnskapene hennes. Men stadig
flere spørsmål dukker opp. Hvor er han havnet her og hvem kan han stole på?
Hvordan henger verdenene sammen? Og hvordan kommer han hjem?
“Ho stirer mot
himmelen, hiv etter pusten og grip handa mi som det stod om livet, og eg smiler
frå øyre til øyre og veit at det gjer det ikkje lenger”
Rydland kan skrive
action. Hele den delen av boka der de er i Gjallarvik er glitrende. Det er
stemningsfullt der de glir inn fjorden med byen som stiger opp på hver side.
Her blir det sitrende spenning der de sniker seg i tussregnet gjennom byen og
prøver å finne målet sitt. Det ender med heidundrende handling når de finner
målet, eller målet finner dem. Det tar av! Det er fabelaktig!
“Maria held opp
ei skjelvande hand og flirer som ein tulling. “Å fy faen”, kviskrar ho. “Det
var det villaste adrenalinkicket ever!”
Det er en bolk i
boka der det blir dumpet litt for mye info på leseren, du kjenner det sikkert igjen
fra spill, det er masse lore som skal fortelles. Og den grå hverdagen
hjemme blir litt kjedelig, det var jo så mye mer spennende på den andre siden!
Du vil forstå gamere mye bedre etter å ha lest den bolken av boka. Men hold ut!
Slutten er alt du ønsker deg og litt til.
Det samme gjelder
for samtalene i boka. De lange samtalene blir kjedelige, folk som snakker og
snakker er gjerne det. Men de korte setningene, de syrlige svara, korte utrop
og kule one-liners koblet til den heftig handlinga, da er skinner boka. Et “Fat
chance” står veldig ut mot “Den tapar fort alle slag, som ikkje stillar
til strid”.
Bjørn Veen
Gjesdal
folkebibliotek
Det er andre stemmer
her også. Fra bosetningen på Mars forteller en sabotør om livet der oppe. En
som er sendt dit for å få slutt på Marsprosjektet, men nå kanskje angrer. i
verden utenfor Marsakademiet har en mann som har stjålet hemmeligheter fra
Marsakademiet for å selge dem. Men alt går ikke etter planen og snart er mannen
på flukt, fra hva og til hvor?
