Den sommeren pappa ble homo av Endre Lund Eriksen

"– Herlig det her, sa pappa. – Bare å nye livet. Jeg så på Indiane. Hun så spørrende tilbake på meg. Men hun kjenner jo ikke pappa så godt. Pappa er ikke typen til å si at livet er deilig og om litt er kaffen klar. Han drikker og spiser og så går han på do, med avisa."

Det er sommer ferie. Arvidsjaur, eller Arvid som han av åpenbare grunner foretrekker, er ikke på sin vanlige Sydentur med mor og far. Derimot er han og faren på sommerferie i Nordfjordbotn sammen i en slitt campingvogn. Det eneste Nordfjordbotn har av attraksjoner er en utedass!  På denne utedoen ligger en gjestebok, og det er i den Arvid forteller sin historie.

"Jeg satt og studerte pappa nøye.Nei, han svingte ikke med hoftene når han gikk. Han hadde ikke knekk i håndleddet.Han snakka ikke med lys fjollestemme.Han fniste ikke.Og så vidt jeg kunne se, hadde han ikke begynt med pudder eller maskara, sånn som Jan Thomas. Jeg syntes ikke han så homo ut i det hele tatt."

Historien er full av forviklinger.  Her er to fedre som blir mer enn gode venner. Her er barna deres som svært aktivt motarbeider dem. Og det er to hunder, Waldo og Lady, som fort blir mye mer enn venner. Arvid vil ikke at faren skal være homofil, Indiane vil heller ikke at de to skal være sammen. Indiane er mer interessert i Arvid, som på sin side ikke er så interessert i jenter. Frank, bestekompisen til Arvid, er derimot kun interesser i ”deilige” damer. Så Arvid blir tvunget til å tilbringe mye tid med Indiane for å jobbe mot fedrenes forelskelse, og kanskje er det ikke så forferdelig å være med henne, så kommer Frank på besøk…

"– Det kommer an på, sa Indiane, og knekte opp geværet og la i et nytt skudd. – Jeg tror ørreter flest foretrekker et knips i hodet i stedet for en krok i munnen, knekt nakke, steiking – og så å bli tygd og svelgt, gli gjennom magen og tarmen og komme tilbake i vannet som bæsj. Ville ikke du gjort det?"

Det handler om pubertet, familieliv, vennskap og kjærlighet.  Og det er morsomt, jeg lo høyt flere ganger. En glad historie om alvorlige tema. Det er viktig å få utfordre sine fordommer. Og den siden der Arvid beskriver det å miste en bestevenn til puberteten var veldig fin. Etter mange dramatiske bøker var det godt å lese en bok med fingeren godt plantet i jorden.

"– Takk, mumla pappa, og smilte til Roger på en måte som var heller mistenkelig. Jeg tror det er det som i bøkene blir kalt ”fårete.  Jeg synes ikke pappaer bør oppføre seg fårete."

Boken er utgitt av Aschehoug forlag og er på 187 sider.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek 

Little Bee av Chris Cleave

Noen fortellinger er sanne, men vi vil ikke at de skal være det. Dette kan være historien til en flyktning i Europa, til ei du gikk forbi i dag mens du fiklet med din nye IPhone.

En ung Nigeriansk jente og et fjongt ektepar fra England har et sjelsettende møte på en strand i Nigeria. Det forandrer deres liv. Vi får to fortellere, Little Bee, den Nigerianske jenten og Sarah, motemagasinsredaktøren. Det er to svært forskjellige historier og nerven i boken er hva som egentlig skjedde på den stranden for to år siden, og hvilke konsekvenser det får.

Det er en bok om å være flyktning og det er en bok om vestens dårlige samvittighet. Du vil få dårlig samvittighet av å lese boken. Men det er ingen sutrebok, det er underholdning. Etter dypt tragiske hendelser dukker det opp komiske episoder, all latter følges opp av tårer. Og det var det jeg likte, til tross for en dypt tragisk bakgrunn er Little Bee ikke knekt, hun vil leve livet.


En voksenbok på ungdomsboka! Jøss! Les denne, den er viktig og god.


Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

Båtflyktningar, turistar og Kanariøyane

Barsakh av Simon Stranger
Cappelen Damm, 2009


Dette er forteljinga om 15 år gamle Emilie sitt møte med ei verd ho bare så vidt har skumlese om i avisene. Men på ferietur til Kanariøyane saman med familien sin, møter ho ein røyndom fundamentalt ulik sin eigen.

Boka byrjar eigentleg med slutten. Den rolege atmosfæren langs strandpromenaden vert broten av at ei lyshåra jente kjem spurtande hand i hand med ein litt eldre afrikansk gut og med politiet i hælane. Det er Emilie og Samuel. Dei som vert mest sjokkerte over det dei ser, er foreldra hennar. Men historia byrjar lenge før dette.

Me møter Emilie, som slit med sjølvbiletet sitt etter ein kommentar frå ein medelev på skulen om at ho nok hadde ete for mange skuleboller. Då starta Emilie eit knallhardt treningsprogram for å gå ned i vekt, samstundes som ho vert ekstra nøye med kva ho puttar i munnen.

Emilie si historie vekslar med Samuel si. Samuel er rundt 18 år og frå Ghana. Livsvilkåra for dei unge i dette landet er harde og framtida har lite å by på. Men gjennom TV veit dei unge om at der finst ei anna verd med andre muligheiter. Mange risikerer ferda over havet - med livet som innsats.

Det er desse motstridande kulturane som møtest når båten til Samuel kjem drivande mot stranda i ferieparadiset. Den som oppdagar båtflyktningane er Emilie, som - til si eiga forskrekking - set i verk ein redningsmanøver.

Boka er hyperaktuell! Fakta viser at i 2006 kom det meir enn 28.000 afrikanske båtflyktningar til Kanariøyane, mens det til samanlikning var 35.000 nordmenn som feira jul der i fjor (2008). Eit drøymeland altså, for både fattige og rike.

Emilie si sjølvpålagte matvegring vert stilt opp mot Samuel sin hunger etter eit verdig liv. Konstrasten mellom vestleg velstand og afrikansk naud slår mot lesaren og etterlet ei uro me ikkje kan kvitta oss med.

Likevel gir boka ei god lesaroppleving. Kritikk på at forfattaren har forenkla eit alvorlege tema (spisevegring) er ikkje denne meldaren einig i. Emilie er ikkje "sjuk" i den forstand - ennå! Blikket på seg sjølv vert endra frå guten i skulegarden sin kommentar til Samuel sine augo på henne. Dette gjer henne medviten om seg sjølv i ein ny samanheng og "sjølvpininga" slepp taket. Med andre ord, Emilie har fått ny og konstruktiv sjølvinnsikt. Horisonten er utvida frå trongsynet i skulegarden heime til utsynet mot dei afrikanske livsvilkåra som Samuel representerer.

Barsakh er forresten eit ord for ein "mellomtilstand" etter døden i muslimsk tradisjon. Det er også namnet på båten Samuel og dei andre flyktar med. Mange av dei som går om bord i Afrika klarer ikkje overfarten. Dei får ei våt grav i Atlantarhavet.

Aud Søyland Kristensen,
Time bibliotek