Ulvehjerte av Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng

Fremmed, dyp mannsstemme. På gebrokkent engelsk.

                Pappas stemme. Samtale. På engelsk.

                En annen stemme bryter inn.

                Snøfting i mikrofonen igjen. Pusting og pesing.

                Barnelatter igjen, fikling med knottene.

                Stemmene i bakgrunnen trekker seg lenger unna, men blir samtidig mer hissige.

                Et rop. Pappas, tror jeg. Mannsstemmer. Bryske.

                Et rop til. Mammas.

                Et skudd.

                Mammas skrik. Omtrent samtidig.

                Snøfting i mikrofonen.

                Ikke noe mer.

Det hele startet med en minidisk-spiller. Etter niognitti låter kom det siste sporet som forandret livet til Martin for alltid. Han har gått fra å være en vanlig trettenåring til en rå klatrer, beryktet tagger og en gutt med en farlig fortid.

I bok to: Ulvehjerte har Martin blitt skremt av alt som skjedde i bok en: Apefjes. All gravingen i sin egen fortid fikk opp så mye skummelt at Martin bare vil vende tilbake til sitt vanlige, kjedelige liv med moren. Han vil ikke lenger være Apefjes som klatrer de høyeste bygningene i Oslo og tagger merket sitt der.  Han vil ikke lenger vite hvem som drepte faren, hvordan han fikk sine ekstreme klatreferdigheter eller hvorfor de alltid må flytte. Han vil bli vanlig igjen. Men det er for sent. For grunnen til at moren og han alltid har flyttet er for de egentlig har flyktet. Og nå er de funnet. Apefjes-taggen dukker opp igjen på Oslos skyline. Tagger han i søvne? Er det en Copycat? Og mens Martin jakter på hvem som tagger Apefjes-tagger, jakter noen på ham. Ulene kommer nærmere, og sporene viser det er ulv.

Noe våknet i Martin i bok en. Og noe har våknet på grunn av Martin i bok to. Hvis Martin er Apefjes, hvem har et Ulvehjerte?

Jeg liker hvordan historien hele tiden elegant veksler mellom å bli fortalt som en bok og som en tegneserie. I begynnelsen lette jeg etter et mønster, om tegneseriedelen tok seg av en del av historien og teksten en annen, men det tok ikke lang tid før jeg glemte å lete og bare leste. Teksten er lett å lese, som i Gamer brukes det korte setninger og få ord til å skape spenning, ikke for å gjøre den for enkel. Tegningene har et eget særpreg. For meg så virker de å være inspirert av manga og undergrunnstegneserier, på en måte som om Christopher Nielsen hadde tegnet Dragonball. Sammen skaper tekst og tegning et eget univers som du aldri er helt sikker på hva vil skje i. Er det drøm eller virkelighet, denne opprinnelsehistorien til en litt skakk superhelt fra Oslo? 

Jeg leste bok en og bok to i ett jafs. Noen brikker faller på plass i bok to, noen brikker er fremdeles borte, historien om Martin er enda ikke ferdig. Jeg ble av og til sittende med følelsen at det manglet noe, at det skulle være litt mer forklaringer. Kanskje jeg leste for fort, kanskje jeg er utålmodig, uansett er bøkene kanonbra for unge som ikke gidder å lese. Denne boken åpner de, og den forblir åpent til siste side er lest. Bok en har vært etterspurt her på biblioteket og jeg regner med bok to vil bli det samme.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Dette er en bok gitt ut av CappelenDamm og gitt meg i anledning vårens bokbloggturne. Dette andre gang jeg har spurt om å få lese denne til Bokbloggturneen, første gang i høst ble boken utsatt. I går begynte Fotograf Kine turneen, i morgen fortsetter Askeladden.

Ildkrøniken: Begynnelsens bøker 2 av John Stephens

På flukt i tid og rom: 1899 og Sydpolen. Gategutter og alver. Velkommen til bok to i serien Begynnelsens bøker. (les om den første, Smaragdatlaset, her.)

Ett år har gått siden hendelsene i Cambridge Falls. Søsknene Kate, Michael og Emma er tilbake igjen på barnehjemmet, fremdeles uønsket, fremdeles foreldreløse. Men i en verden der Kate kan styre tiden med Smaragdatlaset og magien lurer rundt hvert hjørne kan ikke freden vare. I en meget dramatisk start på boken forsvinner Kate tilbake i tid. Igjen står Michael og Emma alene.

Det er videre to historier som følges. I nåtiden ledes Michael og Emma av Dr. Pym i en febrilsk leting etter begynnelsens bok nummer to: Ildkrøniken. I hælene har de Stormagulens onde undersåtter ledet av den irske kjempen Rourke. Stadig sørover drives de, til de tilslutt når Sydpolen. Hva kan skjule seg der i isødet?

 I fortiden fører Kate en febrilsk kamp for å komme tilbake til søsknene sine, og for å finne ut hemmeligheter om deres hovedfiende Stormagulen. Hun befinner seg i New York, 1899, bare dager fra nyttårsaften, da det største ritualet verden har sett skal skille den magiske og mundane verden. Hvem er den mystiske Rafe? Og hvordan er deres skjebner sammenvevd?

Forrige bok var Kate sin bok, denne er Michael sin. Smaragdatlaset viste seg å være en bok for å styre tiden, så hva styrer Ildkrøniken? Hvem skrev disse bøkene? Og hvem er egentlig deres store fiende, Stormagulen? Noen svar gis her, men stadig flere spørsmål dukker opp. Og slutten får deg til å ønske du hadde bok tre nå. 

Ildkrøniken er kanskje litt dystrere enn Smaragdatlaset. Ansvar er en tung bør, og den blir her lagd på unge skuldre. Michael er ikke klar for å være den som leder, men gis ikke et valg.

Men for all del, dette er lettbent underholdning, og til tider er det riktig så festlig. Som i første boken er det bipersonene som er stjernene synes jeg. Både de to gateguttene Kate treffer på i fortiden og de fabelaktige alvene i nåtiden er mer underholdende enn Kate som stadig må reddes og Michael med sin stadige oppvekstangst.

Ildkrøniken er en ganske tradisjonell fantasybok, men den sjarmerer deg i senk med sine gode replikker, sitt festlige persongalleri og sine enorme mengder av spenning. Den gir deg denne hva-skjer-nå-følelsen som gjør at du bare må lese litt til. Den siste boken vil nok bli en feiende finale, og da med Emma i førersete.. Anbefales for alle som liker fantastisk litteratur.

Denne boken ble lest for CappelenDamm sinBokbloggturne. I går blogget Julies Bokbabbel om boken, i morgen er det Lesejenta sin tur.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi

1994. 16 år gamle Fredrik har flyttet til Groruddalen med moren.  Hun jobber døgnet rundt, han bruker friheten til å henge rundt på senteret og t-banen og tagger under navnet ”Deks”. Han føler seg synlig når han bomber T-banestasjon. Han treffer ”Senc”, en dyktig graffitiartist, der og sammen må de flykte fra vektere. For Oslo kommune har trappet opp kampen mot gatekunst, det å uttrykke seg på vegger blir vanskeligere. På vidergående er det Camilla  som er motivasjonen for å komme på skolen. Så treffer han typen hennes og det er ”Senc”, som egentlig heter Victor. De finner tonen og spraymaler byen natt etter natt. Men hva skjer når dop kommer inn i bildet? Når langing blir jobben og når Fredrik også finner tonen med Camilla? Skit skjer da.

Min venn Rune kunne fortalt meg denne historien, for dette var ikke mitt miljø som ungdom. Som musikkelsker hørte jeg også på rap, men det grep meg ikke. Men som metall skal hiphop være ”ekte”, og det er det jeg leser, historien, folka og miljøet kjøper jeg glatt. Historien, trekantdramaet, dopleflingen, trøbbel med loven, vel de ingrediensene passer inn uansett når historien er satt. Eneste jeg ikke er fornøyd med er slutten, den er veldig brå. Jeg ville heller hatt noen fler cliffhangersider enn epilogen.

Jeg liker svært godt tegningene til Mikael Nogushi, han gjorde også en flott jobb i samarbeid med Arne Svingen i boken ”Dager jeg har glemt”, og siden et bilde sier mer enn tusen ord, her er de første sidene til tegneserien

Forfatter og illustratør kan sin hiphop, de har fra før skrevet faktaboken ”Hiphop: Grafitti, Rap, Breaking og DJ-ing”. De har laget hver sin spilleliste på WIMP.For spesielt interesserte, her er min Spotifyspilleliste av hiphop:

Hvem er denne for? Det er lesere av denne bloggen som ikke var født da. Først og fremst er den for de som liker hiphop, uansett alder. De eldre kan mimre, de yngre kan lære. ”Drabant” kan bli for oppvekst på 90-tallet det ”Narverne” av Christopher Nielsens var for 70-tallet.

Jeg avslutter med en interessant observasjon i intervjuet med skaperne av Drabant i Klassekampen 5. juni:

- Det vil si, det fins mange romaner og barndomsskildringer fra Groruddalen på 1950- og 60-tallet, men fra 70- 80- og 90-tallet kan du telle på én hånd hvor mange bøker som er blitt skrevet. Det er rapperne som har tatt over ungdomsskildringene fra Groruddalen i dag.”

Her er hele intervjuet. http://www.klassekampen.no/60292/article/item/null

CappelenDamm sin Bokbloggturne har siden august 2009 fått vist fram mange gode barne- og ungdomsbøker. Hver uke får du sju bloggere sin mening om en og samme bok. Denne uken var en av de bloggerne meg. I går var det Silje som skriblet om den (http://siljeblomst.wordpress.com/) og i morgen skal The witch of the north (http://twotn.blogspot.no/http://twotn.blogspot.no/) trolle frem noen ord om boken.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

MOT – Diverse forfattere

Noveller om mot.

Kremen av norske ungdomsbokforfattere har her tatt utfordringen og skrevet noveller om ordet ”mot”. 

Her er Taran L. Bjørnstad (kjent bl.a. med DBY), Harald Rosenløw Eeg, Sverre Henmo (med Natt på Frognerbadet), Hans Petter Laberg (som har en bok med en av verdens fineste titler Holde hardt og aldri slippe), Charlotte Glaser Munch, Annette Münch, Lars Mæhle (Landet under isen), Renate Nedregård (hennes debut Mirakel var strålende) og min personlige favoritt Ingelin Røssland (bøkene om Engel Winge er knusegode).

I de ni novellene blir ordet ”mot” gitt en historie.. I ”Gitte er en f…” møter du Boye som tagger og betaler seg ut av problemet. I ”666” dukker Emma opp, tøff i tryne, men mykere inni. ”Dette blir mellom oss”, her er Erling som sliter med å finne venner etter å ha flyttet.”I vinduet”, må jeg innrømme at jeg ikke fant helt ut av, verken historien eller om jeg likte den. ”Jeg sa jeg torde” har en sånn overraskende slutt som jeg liker i noveller. I ”Dagens helt” forstår du at det er noe mer som Thomas ikke forteller hverken til moren eller politiet. ”Veggpryd” er sjarmerende om kjærlighetsproblem, noe som er ekstra vanskelig når du henger opp ned i espalieret (nei, jeg visste heller ikke hva det var). ”Samme kva som hender” om Aron, som først er skikkelig, skikkelig kjip, for så å vise mot. Men er det for sent? I avslutningsnovellen ”Dommens dag”, er det vanskelig å både holde seg inne med de kule og støtte en barndomsvenninne, for hvem forteller sannheten? Hvem var det som gikk over streken?

Jeg utviser mot ved å skrive om novellesamlinger uten egentlig ha lest så mye noveller. Mitt forhold til noveller er som følger: Karen av Alexander Kielland som var mitt første møte med virkemidler (”De hadde denne i A-klassen i går, de sa noe om en kjole som strammet, noe om at alt ikke ble sagt rett ut”), Roald Dahl, med sine noveller med overraskende slutter og Science Fiction-noveller. Her har jeg tre korte favoritter som jeg har lastet inn på mobilen og leser på Mobipocket:

”I have no mouth and must scream” av Harlan Ellison,

”Fragments of a hologram rose” av William Gibson

”Divine Madness” av Roger Zelnazny

Så noveller? Jeg foretrekker dem på skjerm som korte godbiter som kan nytes når jeg plutselig trenger lesestoff. For i godstolen, der er det de lange fortellingene som smaker best.

Dette er ett av syv innlegg i CappelenDamm sin Bokbloggturne om boken. I går kunne du gå innom Elikkens bokhylle for hennes mening og i morgen kan du stikke innom Les mye for å finne ut hva som blir skrevet der om MOT.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Da jeg lot deg gå av Gayle Forman

Noen album følger du ikke opp. Noen bøker står best på egne bein. Noen suksesser er vanskelige å ikke utnytte. 

I denne boken er det Adam som forteller sin historie tre år etter ulykken, tre år etter Mia forlot ham. Adam er blitt rockestjerne.  Han er blitt en ”vanskelig” rockestjerne mer og mer desillusjonert av musikkbransjen, fremmedgjort fra bandet sitt og med et stadig mer urolig sinn. Så en kveld der bandet har dratt til London på forhånd går han alene gatelangs i New York, gjemt for fansen bak solbriller og skyggelue, og havner på konsert med Mia, hennes debutkonsert.  Overraskelsen er stor da han blir gjenkjent (ingen som hører på klassisk kjenner vel han) og blir konfrontert av Mia etter tre år uten kontakt. Det blir en heftig kveld og natt med store følelser der de to prøver å finne ut hvorfor han lot henne gå, og hvorfor hun gikk. Det handler mye om musikk og om store følelser.

Bob Dylan sin andre skilsmisse resulterte ikke i Blood on the tracks, Joni Mitchell skrev ikke Blue 2, Nick Cave skrev ingen The Boatmans call 2.

Poenget mitt er at denne boken står ikke på egne bein. Den kan ikke leses uten å ha lest Hvis jeg blir og sammenlignet med den blekner Da jeg lot deg gå. Den hjerteskjærende historien om Mia som mister familien sin i en ulykke og bli svevende mellom liv og død er rett og slett så mye mer enn historien om et forhold som tok slutt. Denne boken føles ikke nødvendig.  

Men når det er sagt, Forman kan dette med å orkestrere en handling. Den starter i det stille for å bygge seg opp sterkere og sterkere, som et crescendo i et musikkstykke, til avslutningen der følelsene står i brann, musikken blir så sterk at det rister i rommet.  Hør disse sangene for å forstå hva jeg mener:

Mono - Ashes in the sky       Yndi Halda – Dash and blast      Explotions in the sky

Jeg kom på Arne Svingens billedroman Med egne øyne da jeg leste denne, og da ikke bare på begge sine fabelaktig flotte forsider, men at musikken beskrevet i begge bøkene virker inspirert av emosjangeren. Og det passer bra, bøkene er minst like dramatiske som musikken.

Jeg likte egentlig denne boken mye bedre enn det kommer frem, men den blir så grundig overdøvet av sin forgjenger. 

Dette er en bok som CappelenDamm har sendt ut på Bokbloggturne, les Signii sin mening fra i går, og Luxlie sin mening i morgen.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Mirakel av Renate Nedregård

Jeg er over gjennomsnittet interessert i musikk, men det er noen typer musikk jeg ikke synes noe om. Korpsmusikk, samtidsmusikk og kor. Og dette er en bok om et Ten Sing-kor. Jeg var skeptisk.

Boken veksler mellom to fortellinger som til slutt treffes på slutten. Den ene forteller om superstjernen Miracle sin hverdag som artist og den andre hennes vei mot toppen. En forespørsel fra eks-kjæresten Johannes om å synge med sine gamle Ten Sing-venninner er nerven som driver boken framover. Hva har skjedd på hennes vei mot artisthimmelen og hvordan blir det og atter stå ved siden av gamle venninner og eks-kjæresten? Det er to veldig forskjellige Rakler vi treffer. Den ene er en ung kvinne på toppen av karrieren, den andre en ung Ten Sing-jente. Men det som binder de sammen er gleden over sangen og usikkerhet på egne evner.

Når syngegleden beskrives er jeg nesten fristet å synge selv, den gleden og roen Rakel finner i sangen er ypperlig beskrevet.  Også hele spillet rundt en musikkarriere: Kor-konkurranser, Idolkåring, managere, PR-folk og hele mediesirkuset er flott beskrevet.

Så skjer det. Jeg letter. Det enorme koret som backer meg, løfter meg opp fra gulvet. Jeg er tilbake! Jeg er tilbake. Kanskje er det Johannes som har brutt ned motstanden min, kanskje er det låten hans som har svekket meg. For jeg klarer ikke å stå imot lenger. Det er nesten som kroppen min blir fjernstyrt, jeg kontrollerer ikke dette selv lenger, låten er en del av meg, stemmen er en del av låten, av koret, av kirken, jeg vet ikke hvor jeg er, musikken tar overhånd.

Lift the shackle off my feet so I can dance

I just wanna praise you

I just wanna praise you

Som sagt var jeg skeptisk, men jeg må innrømme at jeg liker skildringen av Rakel, både som diva og som ukjent jente i Ten Sing-miljøet i Bergen. Og hvordan hun på en måte vokser med karrieren, men på den annen side fremdeles er den hun var når eventyret begynte. Sånn er det i større og mindre grad med oss alle, en del av oss er og blir 16. Da siste side var lest ble jeg sittende og tenke, det hele ble mye mindre dramatisk måte enn jeg lenge trodde. Denne virkelighetsnære måten gjennomsyrer boken og gjør den god. For eksempel: Som en ung kvinne i 20-årene har Rakel sex, her synes jeg det er bra skildret og gjort til en del av livet hennes. Selvsagt er det sterke krefter i seksualitet, både positive og negative, som kommer fram, men jeg liker at sexen blir en del av livet hennes og ikke blir skrevet inn bare for blest eller dramatikk.

Denne boken blir blogget som  en del av CappelenDamm sin Bokbloggturne. I går var det Skolebibliotekaren som sier om den vil bli anbefalt til ungdommen og i morgen er det Elliken som bestemmer om den skal er verdig en plass i bokhyllen hennes. Boken er på 168 sider.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Alle vil til himmelen av Els Beerten

Det begynner med et virrvarr av stemmer. En hendelse under den annen verdenskrig preger den lille landsbyen Ons Verlaten i Flandern dypt. Martin, Ward, Jef, Renée og småen, beklager, Remi, forteller nesten i munnen på hverandre deres versjon av sannheten. Etter hvert klarer jeg å sortere dem ut. Det er tre søsken: Jef, Renée og småen, eh, Remi, som forteller og fortier deres opplevelser og så har du Ward. Ward er Jef sin beste venn, etter hvert Renée sin kjærest og småen, dvs. Remi, sin store helt. De fire sin historie er fra den okkuperte landsbyen under andre verdenskrig, og fra hva som skjer to år etter krigen er slutt, når hendelsen skal ordnes opp i.

Jeg vil ikke røpe akkurat hva som har skjedd, jeg syntes det drev lesingen frem til en særs dramatisk slutt. Ward, Jef og Renee er sterkt preget av hendelsen mens småen, Remi, er for liten til å ha fått forklart det hele, og dermed er din stemme som hele tiden spør og lurer på hva som har skjedd.

Men litt skal jeg røpe. Det jeg syntes var særs bra beskrevet og interessant var hvordan noen fra landsbyen havnet på Østfronten for å sloss mot russerne. Dette til tross for det er å hjelpe fienden, de som okkuperer hjembyen. Hvorfor det skjer blir godt forklart, både gjennom bakgrunnen og gjennom lederskikkelser i landsbyen. I Ons Verlaten er det den nye presten som ildner opp guttene etter Stalingrad faller, han advarer mot de gudløse russerne. Han mener at de er en større fare enn tyskerne, at de representerer en fare mot den vestlige verden, mot vår måte å leve på (høres dette kjent ut?) Han sender dem videre til Vlaams Nationaal Verbond, en nasjonalistisk organisasjon som samarbeider med tyskerne. Videre bli de sendt til Østfronten. Og ingen forteller om alle krigens grusomheter, bare om æren. Scenene herfra er de mest grusomme.

Boken er på 541 sider. Det er lett skrevet om tungt tema. Denne kan leses av alle med interesse av en lang, spennende, lærerik og god historie. Alle vil til himmelen i denne boken. Alle vil sette sitt preg på verden. Det går ikke alltid godt.

Dette er innlegg nummer tre i CappelenDamms bokbloggturne. I går skrev Dorthea om boken, i morgen skriver Karin om den.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek