Sigfrid av Alex Alice

Kjært barn har mange navn,

Sigfrid, Sigurd, Sigge. Svein, Dragedreper, Fåvnesbane.

En god historier kan fortelles mange ganger på mange forskjellige måter.

Bok, film, opera, treskjæring og tegneserie

Det begynner med et ungt par som flykter gjennom ødemarken i en snøstorm. Det er ikke bare kulden som truer dem, det viser seg at selv gudene ønsker paret vondt. Men barnet hun bærer overlever. Han vokser seg stor uten å vite om sin forhistorie.

Det sies at makt forderver, men her forderver gull deg totalt. Gull er det eneste gudene ikke hersker over, så selveste Odin gjemmer det langt nede i dypet, i Nibelung. Men vokteren svikter for det eneste av mer verdi, kjærlighet. Og det ubevoktede gullet forderver så den lille skikkelsen Fáfnir som sammen med skatten vokser, til han er drage som ligger rundt på et fjell av gull!

Dette er første del av tre. Den handler om oppveksten til Sigfrid og historien frem til han smir sverdet og er klar for å finne dragen!

Denne historien kan du ha hørt før. Den er fortalt i bokserien om Sigge Svinedreng, som bok og film i Sigurd Dragedreper og som opera i Nibelungens ring. Historien er hentet fra Volsungesagaen og var en viktig inspirasjon til Hobbiten / Ringenes Herre. Wagner sin operasyklus Nibelungens ring varer i 14-16 timer. Her er kortkort versjonen:

Tegneserien er gitt ut av Outland AS: Zoom forlag

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Les historier om Sigfrid / Sigurd / Sigge i: 

Les for meg om drager: “Prins Sigurd og dragen Fåvne”

Sigge Svinedreng

Sigurd Dragedreper

Volsungesagaen

Fåvnesmål

Reginsmål

Bildene på høyre og venstre er fra Hylestad stavkirke og er utskjæringer med motiv fra Sigurd Fåvnesbane:  https://no.wikipedia.org/wiki/Hylestad_stavkirke, 

Kire 1: Hulder av Tonje Tornes

Vi har alle lest og hørt eventyr og sagn da vi var små. Så når denne folketroen brukes i bøker, filmer og musikk er det som en liten del av barndommen blir vekket til live. I fjor kom filmen om Thale og tidligere har Trolljegeren gjort suksess og her kommer første bok i serien Kire som heter Hulder. Jeg har selv blitt bergtatt av huldre, ikke ute i naturen men i Bergen. Konserten jeg så med Kari Rueslåtten levnet ingen tvil om at huldre enda finnes. I den første boken i Kire-serien er det Erik på femten som gjør den samme oppdagelsen.

Det begynner så idyllisk med Erik og moren på tur. Men idyllen slår snart sprekker. Moren til Erik er meget spesiell, hun ser ting andre folk ikke ser, og denne dagen ute på myren går det galt, skikkelig galt. Ett år senere møter vi Erik og faren på vei til Tonstad og Sirdal. Moren er innlagd på en behandlingsanstalt der, Alvheim, og de skal flytte opp dit fra Kristiansand for å være nær henne. De har kjøpt en gammel gård av en venn av morfaren til Erik. Moren var fra Sirdal, men selv har Erik så vidt satt sine føtter her. Faren skal jobbe som bibliotekar, Erik skal begynne på ny skole.

Ny skole, nye klassekamerater og nye lærere. Erik holder seg for seg selv, han husker hva moren sa da han begynte på skole for første gang:

“De vil føle du er annerledes, hadde hun sagt. Folk frykter alt som er ukjent. Men du skal ikke la det plage deg. Du og jeg er spesielle, vi to. Men vi passer ikke inn i denne tiden.”

Første skoledag er ingen suksess, på gården kjenner han seg iakttatt, og alltid denne kulden. Kulden han kjente under de dramatiske opplevelsene på myren. Erik føler seg fryktelig alene. Men han blir heldigvis ikke alene. På skolen får han kontakt med to som har sin egen hemmelighet. Og hjemme på gården får han enda merkeligere forbundsfelle, en myk, yppig en som han ikke har noen problem med å komme i nærkontakt med:

Erik kunne ikke hindre blikket i å gli over henne. Hadde huldre brystvorter? Jo, han mente å kunne skjelne to små knopper under det tynne mosestoffet. Det stakk i ham, et dypt, sødmefullt stikk.

Erik vil trenge all hjelp han kan få, for mørke krefter truer ikke bare ham, men hele dalen!

Kire er litt skummelt: Kreftene til de underjordiske blir sterkere når det blir mørkere, og under en skoleforestilling i gymsalen prøver noe å komme inn vinduet. Det var dødsskummelt!

Kire er litt pirrende, Flora er en hulder som har evner hun gjerne vil prøve, og Erik er lett å lokke.

Kire er litt trist. Både moren til Erik og Lena som skulle gått i klassen hans er innlagd og neddopet på Alvheim der de visner hen. Kan Erik hjelpe dem?

Vi er heldige som har en rik folketro her i landet. Det gir oss røtter, en tilknytning til de som kom før oss. Og en av de flotteste skikkelsene i folketroen er huldra. Det er klart at forføreriske kvinner pleier å fenge, men huldra er mer enn et pent fjes. Hun er en stolt kvinne med sterke meninger. Så selv om Erik er hovedpersonen i denne boken stjeler Flora mye av rampelyset.

Det som grep meg aller mest i boken aller mest var naturen som kommer så nær i boken. Kanskje var det for jeg selv voks opp i nærheten, helt ved porten til Sirdal. Jeg kjenner dette landskapet med sine bratte fjellvegger og sin smale himmel. Jeg ser det for meg nesten uten boken trenger beskrive det. Lukter den mørke, våte lukten av mold, det kvasse stikket i nesen av granbar. Den trykkende stemning av lave skyer, de første strålene av sol på fjelltoppene. Einer i skoen, solen i nakken, blikket rettet oppover. Denne følelsen av å være ute, av å være hjemme. Men og denne følelsen av du ikke er alene når du er ute, at noe eller noen ser på deg fra et kratt, bak en stein. Det er vanskelig å fange fjell, det er lettere å bli bergtatt.

Det jeg ikke likte var at det var vel mye banning. Og det sier jeg, som selv fører unødig mye udannet tale. Jeg synes bare det ble vel mye. Og denne linjen fra wikipedia-artikkelen om huldre sier noe om “verdensbyggingen” til boken uten å røpe noe særlig av innholdet: Folketro er ingen logisk eller konsekvent tankebygning. Da kan det være vanskelig, og kanskje unødvendig, å prøve å få alt til å henge sammen.

Forsiden er kanonbra. Den ble enda bedre etter boken var lest. Sånn skal det gjøres, skummel og litt pirrende uten å bli flaut.

Bokmeldingen er basert på forhåndseksemplar sendt til meg fra Gyldendal forlag. Takker og bukker.

Finnes også som ebok i  eBokBib (finn gratis appen i Appstore eller Google Play)

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Amerikanske guder av Neil Gaiman

Jeg fikk denne til skolebiblioteket i dag.  Jeg begynte å bla i den, lese litt her og der. Det var som å treffe en gammel venn og kunne ta opp tråden med en gang. Det er ikke den beste boken jeg har lest, men den kommer så nær som det går an å komme. (Den beste boken, beste musikken, beste spillet, de opplevelsene før  du er i tenårene, etter det setter du ”kun” stor pris på ting, det blir aldri det beste). Jeg leste den første gang da den kom ut i 2001. Den var fantastisk, da jobbet jeg som trucksjåfør og hadde akkurat møtt det som nå er konen min. Jeg leste den igjen i fjor, i en ”authors preferred text”-utgave, jeg var da eldre, jobbet som bibliotekar og hadde to unger.  Den var fantastisk. Og jeg sitter her nå og blar i den norske utgaven, smiler mens jeg leser, den norske utgaven gjør ikke skam på historien. Jeg tror jeg skal spare på denne, lese den igjen senere. Den vil fremdeles være fantastisk

Denne boken er en reise, det vi på godt norsk kaller en roadtrip. Det er en lang reise, så den krever mange sider. Men når den dessverre tar slutt ønsker du at det var flere sider. På en god reise møter du mange spennende skikkelser. I boken møter du Shadow, det er hovedpersonen, Du treffer Herr Onsdag, reisefølget til Shadow. Og du treffer hauger av folk, og andre skikkelser som kanskje ikke er folk men heller entiter, manifestasjoner, ånder og kanskje guder. Men de er hyggelige (utenom Czernobog, selv om han har sin sjarm). På gode reiser ser du også mye. Og det USA som vises her er både det du kjenner, men også helt ulikt noe annet USA du har sett. For om et land er summen av sitt folk, så gjelder det også hva de tror på. Det har vandret inn folk til USA fra alle verdenshjørner, ble gudene også med på reisen?

Det flotte med bøkene til Neil Gaiman er at de ikke er krim eller grøss, eller fantasy eller romantikk eller noen sjanger, de er litt av alt.  Dette er hans første voksenbok, den er for ”den erfarne leser”.

De bøkene jeg liker best er de som er vanskeligst å anbefale, for jeg blir for ivrig, jeg begynner å grave meg ned i detaljer. Men av alle bøker jeg har lest er det denne som har gitt meg den beste metthetsfølelsen. En tilfreds følelse av å ha opplevd noe. Gled deg til å lese den.

Boken er gitt ut på Vendetta forlag. Og de gir ut akkurat min type bøker.

Her er spillelisten jeg hørte på under lesning nummer to:

Bjørn Veen

Og jeg irriterer meg fremdeles at jeg ikke forstod hvem Herr Onsdag var før avsløringen. Ærlig talt, hvor blind går det an å være?

PS: Det er en serie på gang basert på denne boken. Oj så jeg gleder meg!

Jeg vil gjerne tro!

Mørkeboka av Sigbjørn Mostue


Hva om nisser og troll fantes? Og du holdt beviset i hånden din?

Det skjer når du plukker opp Mørkeboka, en bok med en stor hemmelighet. Den er en historie fortalt gjennom mange forskjellige dokumenter. Det er utdrag fra en dagbok, opptak av et intervju ved en psykiatrisk institusjon, utskrift av en Chat og brevvekslinger. Etter hvert blir det også nevnt nettsider i notater skrevet i boken, disse eksisterer og kan ses på nettet. Hemmeligheten blir utdypet gjennom disse rapporter, stiler og blogger som ligger på nettet. Så denne historien må du lese med en datamaskin i nærheten.

Om dette hørtes komplisert ut å lese kan jeg berolige deg med at det er det ikke. Det var ganske forfriskende å lese en historie på denne måten. Det gikk litt sakte frem i starten, litt daft, men når ting tok av, vel, da var det ikke snakk om å legge fra seg boken. (Jo, forresten, for å sjekke nettstedene som dukket opp i boken).

Til syvende og sist er jeg nok snittet i øynene og er meg selv nok. Jeg vil tro, men klarer det ikke helt. Uskyldighet først tapt kan aldri fås tilbake. Men liker du tulling med virkeligheten vil du se vår folketro med helt nye øyne etter du er ferdig med denne boken. Og Per Christen Asbjørnsen (best kjent som den ene halvdelen av Asbjørnsen og Moe), han vil du se med nye øyne. For en mann!

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

Dette er tredje runde med CappelenDamms magiske og flotte bokbloggturne. I går satte Kristine i gang hele greie på sin blogg Saudasjøen. I morgen er Mammadamen som greier ut om tusser og troll.




Denne boken må ha noen fotnoter:

Det er tydeligvis flere som har hatt kontakt med de underjordiske, fant dette dokumentet på nettet.

Matthijs Holter, spillmakeren for boken, har skrevet rollespillboken Draug, mange bibliotek har denne. Den er meget bra!

De bruker ARG (Augumented Reality Games) som beskrivelse av opplegget på nettet rundt denne boken. Det opplegget blir utmerket forklart i denne boken. Du fikk kanskje med deg Jo Nesbø sin siste bok Panserhjerte sin bruk av dette virkemiddelet? Tidligere har for eksempel Halo2-spillet (I love bees) og gruppen Nine Inch Nails (Year Zero) brukt ARG for å gi en ekstra opplevelse. Jeg savner nok bruken av virkelighet i opplegget til Mostue & Co. Her blir det mest på nettet. Jeg vet som tidligere laiver hvor bra det kan bli når du leker med virkeligheten, med et større budsjett kunne de nok ha gjort mer.