Om kjærlighet, og det er ikke bare
fint. Baksiden av boken sier det kanskje aller best:
«Det er deg og meg nå bare oss to, sier Aron»
Nora som møter Aron og det er så vakkert, til det ikke er det. Nydelig illustrert, noe som
kanskje gjør det vonde enda verre.
En historie der kanskje du som
leser mest blir utfordret på å sette sammen alt. Ikke som et puslespill, bildet
er klart, men mer at du fyller ut alle detaljene selv. Det blir litt mye på slutten,
men alt i alt en flott bok for de som ikke kan, men vil og de som kan, men ikke
vil. 120 sider kort, og da mener jeg
kort, gjennomillustrert, nesten bilder på hver side, mye luft, ikke mer enn
fem-seks setninger per side. Du kan lese den på skjerm på Bookbites, og denne
kler skjem veldig godt. Og igjen, et fantastisk bokomslag!
Det vrir seg inni meg når jeg så på det etter boka var ferdig. Bjørn Veen Gjesdal folkebibliotek
Om du spør ungdom
kva dei vil lese svarar dei korte, spanande, korte bøker med bilete! Sortland
har fått med seg dette, og skrive ei sånn bok:
Maria arbeider som
fotograf. Ho er ikkje ein god plass i livet, ho har nett mista kjærasten sin og
noko i fortida hennar plagar ho. Ut av det blå får ho eit oppdrag frå ein som kallar
seg Finn Baal, han jobbar på UiB, og vil ho skal filma han i samband med eit
undervisningsopplegg ute på ei aude øy. Alt er ikkje slik det ser ut. Kan dette
gå godt?
Nidhoggr er skrevet med korte
og få setningar, det er fotografi på mest kvar side og ho er konstant intens
spanande. Kva er det å ikkje like her?
Ei bok om du liker thrillare, spaning og vonde overraskingar.
Dette er ei av dei
mange korte, kloke og gode nynorskbøker som kjem ut til ungdom.
Andre titlar er:
«Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus, har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker, prater når de egentlig burde arbeide, motsier foreldrene sine og tyranniserer sine lærere»
- Sitatet tillegges Sokrates ca. 400 f. Kr.
Dette er en bok om
ungdom og som ungdom inneholder den søtt og surt, lykke og sorg, humor og alvor
i 31 forskjellige historier. Noen her har mistet noe, eller noen. Noen har fått
seg noe, eller noen. De er frekke, sjarmerende, ærlige, trettien ungdommer som
deler en liten, eller stor, del livet sitt med deg. Et vondt minne, en varm
følelse, en nervøs stemning, de er innom hele følelsesspekteret.
Historiene, som er
alt fra noen få linjer til flere sider, er alle illustrert med flotte,
fargesprakende illustrasjoner av Lisa Aisato. Bildene utvider noen ganger
tankene om det du leser mens andre ganger får de deg til å stoppe opp og bare
nyte dem. De er pusterom i intense øyeblikk. For det er intenst å være ungdom.
Ungdomstiden leves
på fullt volum, med fargefilter på max og alt skjer i dobbelt hastighet. Det er
ikke litt mørkt, det er sorgsvart. Det er ikke bare ok+, det er superfantastisk
utrolig med sukker på. Vi som er voksne skjønner ingenting, selv om vi har vært
der, er vi der ikke nå. Du må leve i det nå for å forstå. Og du må selv finne
ut av hvem du er, hvem du var og hvem du skal bli. Men husk at du kan spørre de
rundt deg. De voksne om det livet du er på vei inn i, men også de som er yngre
enn deg, ikke glem leken fra du var barn.
SCID, boblebarn, er barn født uten immunforsvar.
Det betyr at alt i hele verden er farlig for dem. Madeline er et boblebarn og
har levd i 17 år i et hvitt, sterilt rom. Hun bor
sammen med moren som også er legen hennes og tas vare på av sykepleier Carla.
Av og til er en lærer innom, men hun gjør det meste av skoleoppgaver på nett.
“Jeg er alene, ikke ensom” sier hun til moren.
Så flytter det inn en ny familie
i nabohuset, Madeline ser, Olly, han ser henne og uttrykket “forelskelse ved
første blikk” er vel det rette uttrykket. De finner hverandre på nettet, og
Carla tenker at så lenge gutten desinfiseres og de to ikke berører hverandre
kan de jo møtes. Men er det mulig å plassere to forelskede ungdommer i samme
rom og fortelle dem ikke å røre hverandre?
Du mange store følelser som umulig forelskelse,
strenge forbud og plutselige overraskelser i denne boken.
Dette er en boken som må oppleves. Historien
fortelles på mange måter, mellom korte sider finnes en chat her, en tegning
der. Du får presentert diagrammer over f.eks. kysseforberedelser, en graf over
hvor sent tiden går når du venter på den du elsker, viktige ord blir forklart
som en ordbok bare Madeline-stil og det settes opp mattestykke som har mer med
kjærlighet å gjøre enn å finne en løsning. Sammen blir summen en nydelig
fortelling om besettelse og kjærlighet. Det finnes mange måter å elske noen på.
Dette er en bok verdt å eie, en del av sidene er
verdt å lese om igjen mange ganger. Side 122 for eksempel:
Når du tenker bøker
tenker du kanskje ord samlet til setninger, til sider, til kapitler, til
historier. Med ordene leser du andre sine tanker. Å lese bøker er å trene
fantasien, øve forestillingsevnen. Så her er en utfordring: Klarer du tenke deg
bøker uten ord?
Det har Leser
søker bok og Gyldendal forlag klart, de har til nå gitt ut fire bøker i
serien ordfrie bøker
Hvordan er det å
lese ordfrie bøker, bøker uten ord, med bare bilder, er det fremdeles bøker?
Etter å ha lest de
fire som er gitt ut kan jeg svare med ett ord: Ja. Det blir fortalt en
historie, og for meg er historien viktigere enn hvordan den blir fortalt. Det
som slo meg etterpå er hvor flotte disse bøkene uten ord er. Alle kan lese den
samme boka, uansett språk og uansett om du kan lese. Bøkene kan brukes for å
sette i gang en samtale, men de kan også bare nytes, som jeg gjorde.
Min favoritt. En
liten nisse kan velte en gigantisk drapsrobot. Fantastisk historie om en ukjent
nisse som finner en skrue, og en svær robot som har hatt en skrue løs og nå
mangler den. Så mange flotte detaljer i tegningene, så lett å lese historien og
ikke minst inspirerende å dikte videre.
Dette er en mer
svevende fortelling om å finne seg selv. Her vil det være mange tolkninger om
hva som skjer, men møtet i skogen snur bokstavelig opp ned på historien.
Nydelige og vare bilder, en fin og vag bok.
Om å flytte. Denne
viser så godt hvor skummelt det er å komme til en ny plass. Alle som skal
flytte, flytter eller har flyttet vil kjenne seg igjen i denne historien. Og
alle vil ønske seg en selvlysende kanin.
Det hele begynte med
Donald Duck og Co. Hver uke et nytt Donaldblad. Så ble jeg eldre og begynte å lese
Pusur, 80-tallsikonet som hatet mandager, elsket lasagne og nå er glemt
av de fleste.Med Tommy og Tigeren ble jeg en samler og trålte bruktbuer
etter de første bladene. Tommy og Tigeren er ikke glemt, og det er fremdeles
morsomt. Alle nye serieblader som kom, Ernie, Reservatet, Lagunen,
Humorparaden, Herbert (Dilbert), Get Fuzzy ble kjøpt. Dette foregikk til noen
år siden da jeg kjøpt jeg mitt siste Nemi og det var slutt på månedlig innkjøp
av tegneserier. Siden det har jeg lest serier mest på nett, som Sinfest, xkcd og alt rart lagt ut på nettserier.no
(med Tony som høydare til nå!).
Plutselig en dag lå
et lass bøker fra Egmont forlag på pulten min. Noen der mente tydeligvis at det
var for lenge siden jeg hadde lest tegneseriestriper. Jeg tok bøkene med hjem
litt spent for noen gamle kjente tar du opp tråden med som de siste 10 årene
ikke var gått, andre er blitt gamle ukjente. Her var det som vi aldri hadde
skilt lag.
Til tross for at jeg
jobber i offentlig sektor får også jeg glimt av ledere og mellomledere med
moteord og støvler i munnen, full av omorganiseringsiver. Til alle dere
framoverlente, husk disse ord:
«Vi
arbeidet hardt, men hver gang det begynte å fungere, ble nye planer om
omorganisering iverksatt. Jeg lærte meg senere i livet at vi er tilbøyelige til
å møte hver ny situasjon gjennom omorganisering, og jeg lærte også hvilken
vidunderlig metode dette er til å skape illusjon om fremgang, mens det i
virkeligheten forårsaker kaos, ineffektivitet og demoralisering.»
-Gaius
Petronius, som etter et langt liv som tjenestemann i keiser Neros
administrasjon, døde i år 66 e.Kr
Jeg har fått med meg
at Nemi hadde fått seg type og vært nysgjerrig på hva som hadde skjedd. Nå vet
jeg det. Jeg regner med han har noe med Pete Steele å gjøre, de to ligner voldsomt, og
Type O Negative er dypt savnet. Nemi leser jeg med et smil.
Dersom du liker en
rød tråd i vitsene er Radio GaGa et godt valg. Ville historier fortalt gjennom
striper med gode punchlines. Det hjelper også å minne Queen sin flotte sang med
samme navn.
Dystopi. En beskrivelse av et samfunn der det
ikke er godt.
Dyster. Mørk, trist, alvorlig. Dysleksi: En måte å se gjennom løgnene
"Når man er dårlig til å skrive og lese, blir man en kløpper til å høre ord"
Disse ordene er ikke
i slekt, men de kunne vært det. Samfunn som blir beskrevet i dystopier er som
regel dystre og dette er ikke noe unntak. Dystopier er historier om samfunn som
heldigvis ikke eksisterer. Samfunn som overvåket alle og forteller dem hva de
skal vite. Samfunn der unge fra forskjellige distrikt må sloss mot hverandre,
samfunn uten fri vilje, men der den du er født som avgjør hvem du er og hva du
skal gjøre og samfunn der kjærlighet er ansett som en sykdom.
Denne boka foregår i
en annen fortid enn vår, et slags 50-tall som heldigvis aldri ble. Her ble
kriger tapt, ting gikk galt og nå hersker Moderlandet over store deler av
verden. De har ikke skapt et godt samfunn, de er flinkere å spre løgner. I et bortgjemt hjørne i en glemt del
av moderlandet bor Standish Treadwell med sin bestefar i sone 7. Det er et sted
folk forsvinner til, ikke reiser fra. Et sted der tysterne og angiverne er de
som har det godt. Forsvinner du her fra forsvinner du for godt, som foreldrene
til Standish. Han ble igjen på skolen, til tross for forskjellig farge på øynene,
til tross for han ikke kan lese i en alder av 15 år. Moderlandet er nå mest
opptatt med å vise resten av den frie verden sin overlegenhet. Det skal det
gjøre ved å lande på månen. Denne historien er for det meste om de siste ukene
før månelandingen.
Det er en stor
hemmelighet som ikke jeg skal røpe. Det blir av og til fryktelig spennende, av
og til bare fryktelig. Det blir vondt, hardt og brutalt. De få øyeblikkene med
godhet som finnes her er nydelige. De overrasker og rører dypt. Dette er også
en historie om det siste utfallet. Den siste desperate handling. En historie om
å gi alt.
Denne boka er mer
“1984” enn “Hunger games”. Om du har lest begge forstår du det, om ikke: Jeg
leste “1984”, boka som skapte uttrykket “Storebror ser deg”, altfor ung. Og det
som virkelig traff meg i boka var urettferdigheten. I de aller fleste historier
for barn og unge går det godt og hovedpersonene i bøkene er viktige, de betyr
noe for noen. “1984” tok vekk den troen. Det er en realistisk dystopi dette, en
sånn verden som du ikke får vite alt som har skjedd, men får en smak av livet
under jernhælen.
Boken er illustrert
på mange av sidene. Groteske i svart/hvitt med spyfluer, larver og rotter. Tegningene
blir nesten som dem i en flippebok. De minner deg hele tiden om at dette er et råttent
samfunn.
Boka er inndelt i
hundre kapittel fordelt på 277 sider, men her er mye luft og god plass til
bokstaver og tegninger. Boka er gitt ut av Vigmostad og Bjørke. Den finnes også som ebok
i eBokBib.
