«Noen ganger må bøker være triste, fordi de
handler om triste ting. Veldig triste ting.»
Alvis er en spesiell
fyr. Han er en som går alene eller leker med dem som er mye yngre enn seg selv.
En som er lett å lure, en som vil gjøre alt for å få lov til å bli med de som
er like gamle. En som snart er tolv år, men som tisser på seg av og til, og liker
seg i sandkassa. Du kan ha truffet en lignende gutt eller jente. I barnehagen,
på skolen, i gata. Kanskje du har ledd litt bak ryggen til henne. Kanskje du
har tøffet deg og ropte noe stygt til han? Denne historien er Alvis sin, den er
ikke hyggelig, men det forstod du kanskje?
Moren til Alvis har
fått ny kjærest, Duncan, og de to flytter fra sin lille leilighet til Duncan
sitt store hus, men Alvis finner seg ikke til rette. Han hadde ikke mange å
leke med i blokka, her er det ingen. Naboen er en i klassen, Max, men han vil
ikke være med Alvis. Så en dag vil storebroren hans, Marcus, plutselig være med
Alvis, men Alvis må først gjøre noe for å bli med i “gjengen”. Noe som ikke er
lov. I det nye huset viser det seg at Duncan har en side de ikke visste om. Han
blir fort sint. Veldig sint. Farlig sint. Det går galt dette, fryktelig galt.
«Hun hadde smurt
skiver til frokost. Det gjorde vondt i munnen og nesa, og det gjorde vondt å
spise.
Si at du falt og skadet deg i går, sa mamma
Jeg falt ikke, mamma.
Si du falt.»
Å lese er å leve seg
inn i en historie, å slippe noen andre inn i hodet sitt. Alvis var vondt å
slippe inn. Selve boka er lett å lese, den er skrevet slik Alvis tenker, men
den var vanskelig å komme gjennom rett og slett for jeg fikk så vondt av Alvis.
Som leser forstår du så mye mer enn han, forstår hva som skjer og hvorfor.
Les denne. Det vil
gjøre vondt, men du vil være klokere etterpå.
«Uansett hva barn blir utsatt for, er det
aldri barnas feil. Det er de voksne som gjør noe galt. Husk på det.»
Bjørn Veen
Gjesdal
folkebibliotek
