Arkin – lysets vokter av H.L. Phoenix

Denne er for deg som på en eller annen måte faller utenfor «normalen».

Det begynner med døden.
Arkin, 13 år, mister moren. Faren er også borte.
Det fortsetter med ensomhet.
Arkin må bo hos farmor som ikke vil ha ham. Han må gå på en ungdomsskole hvor han ikke passer inn. Han elsker tegning, er snill, men savner moren intenst, er ofte redd og holder seg for seg selv.
Det blir etter hvert veldig spennende.
Gjennom mystiske hendelser på skolen presenteres Arkin for en mystisk gåte. Klarer Arkin å løse den? Og hva skjer hvis han løser den?

Denne er skrevet og tegnet av en med et stort hjerte for de som faller utenfor. En som føler med og ønsker å hjelpe einstøinger, raringer og alle andre som ikke passer inn.
Gjennom hele fortellingen er det en fortellerstemme som både snakker til Arkin, men også til deg, leseren. Den prøver å trøste og å mot og styrke. For noen vil stemmen bli en ny bestevenn, for andre vil det være en ny masete voksen.

Jeg lukket øynene etter jeg hadde lest ferdig, og i det svarte var det en stor blå flekk og en stor rød flekk. Det er fargene her. Det er som alt skjer enten ved soloppgang eller ved solnedgang. Det er dramatisk lys og vinkler hele tiden. Men historien er mer tanker enn handling her. Så det blir litt krasj mellom bilder og fortelling. Og tegningene har så mye Arkin at, kanskje på grunn av Covid-19, kanskje på grunn av jeg er vestlending, det blir litt klaustrofobisk.

Men hvordan H.L. Phoenix bruker rutene til å skape bevegelse, fra lite til stort, fra bakgrunn til forgrunn, fra ett sted til et annet er mesterlig! Det er nesten som de får eget liv når du blar gjennom boken.

Jeg håper at både historie og bilder åpner seg mer opp i neste bind. Kanskje det som skjer på slutten tvinger Arkin til å se det større bildet. Jeg kommer til å lese neste bok også.

Jeg fikk tegneserien tilsendt av Egmont. Tusen takk, det lånes mye tegneserier for tiden.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek