Hestenes klan av Live Bonnevie

Jeg hadde ikke lest "hestebøker" før, og denne virket hakket mer interessant enn andre "hestebøker" jeg har sett, så jeg ble med på CappelenDamm sin bokbloggturne. I går skrev Gunn Marit om boken og i dag avslutter jeg det hele.

Boken handler om Amanda, en søtten år gammel hestejente. Hun kommer fra en rik, men rimelig skakkjørt familie. Hun er konkurranserytter, og hun gjør det bra. Men så, ut av det blå, ender hun opp med utfordringen å måtte ri en Islandshest til topps i NM, og det på kort tid. Her er det ugler i mosen, men lite vet faren til Amanda (han som har lagt uglene i mosen) hvor skjellsettende denne utfordringen kommer til å være for Amanda. Og om du rir selv kan du også forberede deg på en utfordring på ditt syn på riding og hester.

Jeg liker godt den viljekampen som skildres i boken. Både mellom hest og rytter og mellom mennesker. Hvordan ulike personligheter har ulike måter å få viljen sin på og hva det å få viljen sin ender med. Dersom vinden er sterk og du er et strå, står du rak og risikerer å knekke? Eller bøyer du av for å spare krefter?  Til tider ble jeg følelsemessig revet med, det er dramatisk dette her! Sterke følelser og viljer river og sliter i Amanda. Og når dramatikken når høydepunktet dras de alle rundt henne som fanget i en malstrøm

Men jeg liker ikke persongalleriet. Og det er det som gjør en bok for meg, at jeg blir følelsemessig engasjert i personer i boken. Noen bøker har hovedpersoner jeg vil kalle venner, andre figurer respekterer jeg, noen morer meg, men alle har det til felles at jeg kunne tenkt meg og møtt dem i virkeligheten. I boken er det kun Islandshesten Ægir jeg hadde hatt interesse av å møte, resten er nokså daffe folk. Halvveis i boken skjer et skifte og boken tar seg litt opp. Personene i boken blir mer kjøtt og blod, handlingen gasses opp. Men så blir det for mye den andre veien, det øses på av dramatikk og følelser. For mye og for lite skjemmer begge veier.  Jeg er tross alt glad jeg fikk sjansen å lese boken, og jeg vil nok anbefale den videre. Men da som en "hestebok" ikke som en må-lese-bok.


Hester er noe som fort får følelsene i sving,  og jeg ser mine medbloggere har avklart sitt forhold til dyret, her er mitt:
Jeg har en niese med hest, en svigerinne som driver oppdrett og en venninne av samboeren som var hestetrener. Så jeg har litt innsikt i miljøet. Jeg har også lyst å lære å ri, har fått prøvd meg to ganger, men ikke fulgt opp slik at jeg har lært det. Så hester er helt ok dyr.