Faen ta skjebnen av John Green

Den store kjærligheten. Den dukker ikke opp så ofte. Men for Hazel Grace dukker den opp på et støttemøte for ungdom med kreft i form av Augustus. Hun har lunger så dårlige på grunn av kreft at hun er tvunget til å dra med seg en oksygenflaske overalt. Han har ofret en fot for å bli kreftfri.

Boken er vakker, for kjærlighet er vakkert.  Som den kvelden de har i Nederland, med middag og champange, boblende skrevet om de to nyforelska.

Boken er morsom, fordi Hazel og Augustus er genuint morsomme.  Som når Augustus tyner Hazel for å ha brukt opp sitt ønske (alle kreftsyke barn i USA før oppfylt ett ønske fra en stiftelse) på noe så klisjéfullt som en reise til Disneyland.

Og boken er av og til, bare av og til, grusom. Fordi kreft er en grusom sykdom, døden er endelig og de gjenlevende må leve videre med sorgen over å ha mistet en de elsket.

I bøker, filmer og spill finner vi forbilder som kan inspirere. Vi blir vist deres gode sider, får sett deres gode valg og lar deres handlinger være en inspirasjon i hverdagen. Noen forbilder er nesten for perfekte, så gode og snille at du tror ikke på dem. Noen forbilder gjør ting som forbilder ikke skal, eller, ting som foreldre mener forbilder ikke skal gjøre. Hvorfor alt dette snakket om forbilder? For jeg opplever Hazel og Augustus som forbilder. Ikke for det de gjør alt riktig, så langt derifra. Men for de i møte med noe forferdelig ikke lar seg knekke! De er mennesker med sine feil og svakheter, men de gir seg ikke uten kamp, som poeten Dylan Thomas skrev:

“Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.”

Dette er en følelsesmessig berg-og-dalbane. Jeg gikk fra å le høyt på en side av boken og å kjempe mot tårene på den neste siden.  Ja, det handler kreft, død og de som blir igjen, men størst av alt er allikevel kjærligheten.

Finnes også som ebok i  eBokBib (finn gratis appen i Appstore eller Google Play)

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

PS! Tittelen? Orginalt heter den The fault in our stars, inspirert av et sitat fra Shakespear sitt stykke Julius Cæsar. Originaltittelen får vel fram det mer poetiske, den norske det mer fandenivoldske, i romanen.

 

Den sommeren pappa ble homo av Endre Lund Eriksen

"– Herlig det her, sa pappa. – Bare å nye livet. Jeg så på Indiane. Hun så spørrende tilbake på meg. Men hun kjenner jo ikke pappa så godt. Pappa er ikke typen til å si at livet er deilig og om litt er kaffen klar. Han drikker og spiser og så går han på do, med avisa."

Det er sommer ferie. Arvidsjaur, eller Arvid som han av åpenbare grunner foretrekker, er ikke på sin vanlige Sydentur med mor og far. Derimot er han og faren på sommerferie i Nordfjordbotn sammen i en slitt campingvogn. Det eneste Nordfjordbotn har av attraksjoner er en utedass!  På denne utedoen ligger en gjestebok, og det er i den Arvid forteller sin historie.

"Jeg satt og studerte pappa nøye.Nei, han svingte ikke med hoftene når han gikk. Han hadde ikke knekk i håndleddet.Han snakka ikke med lys fjollestemme.Han fniste ikke.Og så vidt jeg kunne se, hadde han ikke begynt med pudder eller maskara, sånn som Jan Thomas. Jeg syntes ikke han så homo ut i det hele tatt."

Historien er full av forviklinger.  Her er to fedre som blir mer enn gode venner. Her er barna deres som svært aktivt motarbeider dem. Og det er to hunder, Waldo og Lady, som fort blir mye mer enn venner. Arvid vil ikke at faren skal være homofil, Indiane vil heller ikke at de to skal være sammen. Indiane er mer interessert i Arvid, som på sin side ikke er så interessert i jenter. Frank, bestekompisen til Arvid, er derimot kun interesser i ”deilige” damer. Så Arvid blir tvunget til å tilbringe mye tid med Indiane for å jobbe mot fedrenes forelskelse, og kanskje er det ikke så forferdelig å være med henne, så kommer Frank på besøk…

"– Det kommer an på, sa Indiane, og knekte opp geværet og la i et nytt skudd. – Jeg tror ørreter flest foretrekker et knips i hodet i stedet for en krok i munnen, knekt nakke, steiking – og så å bli tygd og svelgt, gli gjennom magen og tarmen og komme tilbake i vannet som bæsj. Ville ikke du gjort det?"

Det handler om pubertet, familieliv, vennskap og kjærlighet.  Og det er morsomt, jeg lo høyt flere ganger. En glad historie om alvorlige tema. Det er viktig å få utfordre sine fordommer. Og den siden der Arvid beskriver det å miste en bestevenn til puberteten var veldig fin. Etter mange dramatiske bøker var det godt å lese en bok med fingeren godt plantet i jorden.

"– Takk, mumla pappa, og smilte til Roger på en måte som var heller mistenkelig. Jeg tror det er det som i bøkene blir kalt ”fårete.  Jeg synes ikke pappaer bør oppføre seg fårete."

Boken er utgitt av Aschehoug forlag og er på 187 sider.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek