Jasper Jones av Craig Silvey

Denne boken er fantastisk. Les den.

Da jeg lukket denne boken ble jeg sittende med en god følelse i magen. En sånn god følelse du har etter du har opplevd noe kjekt og viktig. Så innså jeg med en synkende følelse, at jeg, som hovedpersonen Charlie i boken, mangler ord. Vi har begge mye vi vil ha sagt, men mangler ordene for det vi vil si. Forfatteren derimot mangler heldigvis ikke ord og har skrevet en fantastisk bok. I en verden som bruker superlativer i hytt og gevær sier kanskje ikke det så mye, så jeg sier det en gang til: Denne boken var helt fantastisk.

Charlie, 13, blir vekket av Jasper Jones utenfor vinduet. Jasper Jones er halvt aboriginer og halvt hvit, og er den som får skylden dersom det skjer noe galt i den lille gruvebyen Corrigan.  Denne natten er Jasper er helt utav seg og trenger hjelp. Men han vil ikke si hva det er.  Og hadde Charlie visst hva han trenger hjelp til hadde han aldri blitt med ham ut i natten til Jasper sin hemmelige plass. For der henger det en død ung jente. Sammen med Jasper forsøker Charlie å oppklare mordet, de to er de eneste som vet hun er død.  Det blir starten på en sommer som fører Charlie inn i de voksnes rekker. Drapet og videre etterforskning fører også til at han grubler over de store spørsmål, han har noen flotte refleksjoner, som denne:

     

Unnskyld betyr at du stiller deg åpen for omfavnelse eller latterliggjøring eller hevn. Unnskyld er et spørsmål som tigger om tilgivelse, for det gode hjertes metronom vil ikke stanse før alt er rett og sant igjen. Unnskyld gjør ikke om på ting, men skyver ting fremover. Det bygger bro over avgrunnen. Unnskyld er et sakrament. Det er et offer. En gave.

Ja. Unnskyld er når gode mennesker har det vondt. Og de folkene som bekymrer meg, er de som på grunn av et brudd i omløpet sitt, på grunn av et hull i hjertet sitt, verken kan kjenne det, si det eller risse det i trær, eller sende det til himmels ved å blåse det fra håndflaten. Eric Edgar Cooke hvisket det aldri. Albert Fish innrømmet det aldri. Boston-kveleren sendte det aldri opp. Gertrude Baniszewski brente det aldri inn i huden til Sylvia Likens. Og det er derfor en del av meg nøler med å tro at det var Lauras morder som var ansvarlig for å ha skåret det ordet inn i treet.

Det er 1965 i Australia, men det kunne vært når som helst. Historien i denne boken er ikke knyttet til en plass eller et årstall. Det er en historie om å bli voksen og se verden at verden ikke er i sort/hvitt men i gråtoner. Det er blitt sagt at barndommen er over når du vet du skal dø. Du kan også si at du blir voksen når du ser at de voksne ikke har svarene på alt eller kan løse alt. Når du må ordne det selv for de har nok med sine egne problem. Og når du innser hvilket ansvar foreldre og voksne har, og at ikke alle takler det ansvaret. Charlie blir en likemann til sine foreldre og blir kjent med dem på nytt, og det både på godt og vondt.

Boken er som et stykke av selve livet. Den er morsom, tragisk, vakker og grusom. Den har dype tanker og tanketomme morsomheter. Den har episoder så vakre at du får gåsehud og hendelser så grove at du raser mot verdens urettferdighet. Men viktigst av alt er at den har håp, og den har et par anstendige flotte personer som du ville være stolt av å kalle dine venner. 

Les den. Den er som sagt mange ganger nå, fantastisk. Du vil være et litt bedre menneske etterpå.