Gjennom natten av Stig Sæterbakken

Jeg leser Kulturfondbøker så det freser. Skal ut på turne i februar. Da blir det ikke tid til ungdomsbøker, men for å slå to fluer i en smekk leser jeg bøker som er nominert til ungdommens kritikerpris og blogger om de her. Så her er en bok for de som er ferdige med ungdomsbøker, eller hoppet over dem:

Historien om Karl Meyers ferd gjennom natten er som en samtale med en ukjent sent på natt. Han forteller sin triste historie med driv, ypperlig og utsøkt Den begynner sann, men i nattens mulm og mørke mister du oversikten, du blir i tvil hva som er sant og hva som er drøm. Han spinner sin historie og du lytter oppslukt. Så bang! etterlater han deg med en setning som forandrer hele historien.

Ren og naken sorg som starter romanen. En mann i 40-årene, Karl Meyer, tannlege, har nettopp mistet sin sønn Ole-Jacob som har tatt selvmord. Vi blir så i tilbakeblikk kjent med hovedpersonen. Det fortelles om hans møte med Eva som blir hans kone og mor til deres to barn, en gutt og en jente. Men så driter denne tilsynelatende vellykkede og lykkelige mannen seg ut og innleder et forhold til en mye yngre kvinne, han svikter familien sin og flytter ut. Alene i kaoset trives han egentlig, men ser at gresset egentlig ikke var grønnere på den andre siden av gjerdet, jakten var viktigere enn byttet. Han lusker hjem, og får komme inn, men ikke inn i varmen. Sønnen spesielt støter sin far ut.

Så forlater han igjen familien, rett etter begravelsen og driver østover gjennom Europa. På denne reisen viskes skillet mellom drøm og virkelighet mer og mer ut. Det er en fascinerende reise gjennom natten, der han treffer og forlater tilfeldige mennesker etter interessante samtaler. Han overværer groteske forestillinger og vandrer gatelangs nesten fortapt i sine egne tanker og erindringer.

Til slutt ender han ender opp i Slovakia der det skal det finnes et hus der du kan oppleve det verste du kan tenke deg, der ”håpet blir til skit”. Folk som har vært der kommer enten ut som en mentalpasient eller i fred med seg selv. Huset er så skremmende fortalt at jeg vurderte å legge ned boken. Jeg er ingen modig mann, og liker ikke tomme hus, og selv om jeg er eldre og visere nå fikk skildringene i huset frem frykten igjen. Og det er ikke grusomme ting, ikke groteske skildringer, det viser igjen at det er det du bærer med deg inni deg som virkelig kan skremme.

Om novellesamlingen om Fru Berg var for jenter er Gjennom natten mer macho. Det var noe med og ikke bli offer når livet virkelig gir deg en på tryne, men heller bryte opp, gå videre. Jeg fikk selv en uro i kroppen etter å ha lest den, jeg måtte høre noe musikk som skrek til sjelen. Dette er en mann jeg vil lese mer av.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek