Tegn av Anne Ch. Østby

Da er jeg ferdig med mitt voksenbokstunt, nå er det tilbake til ungdomsbøkene. Nytt år, ny bokbloggturne. Jeg leste ikke skikkelig omtalen om boken Tegn av Anne Ch. Østby da jeg skulle velge ut hvilke bøker jeg ville lese så jeg trodde at det var en overnaturlig bok som skulle dukke opp i posten, men det var ikke det. Og det var en god ting.

I boken er det høst på Stormyra og det nærmer seg slutten av fotballsesongen. Det siste som gjenstår er cupen og knivingen om plassene på jente- og guttelaget burde vært hovedbekymringen til de du møter i boken. Men det er det ikke. På et mørkt gutterom sitter Espen alene og ser etter tegn. Han ser etter tegn på at han og de andre Bærerene skal utføre Oppdraget. Og når Espen setter i gang vil det få konsekvenser for mange.

De dras inn i de dramatiske hendelsene er gutter og jenter i fotballmiljøet rundt Espen:

På jentelaget treffer du: Sofie, en jente som får mer ansvar enn en tenåring burde ha, men som også får truffet kjærligheten. Bestevenninnen hennes Julie, med to hemmeligheter som hun ikke klarer snakke om. Og treneren deres Karine, en ung jente som legger veldig mye på seg selv og bare vil være god.

På guttelaget treffer du: Jonna, som ikke er god nok til fast plass på laget, men får uventet sjansen til å spille ving. Og han får også andre sjanser. Bestekameraten Kasper, som kom til Stormyra da han gikk i fjerde klasse, som alltid kommer med en morsomhet og som aldri har nevnt faren sin med ett ord. Og Espen, en av lagets beste spillere og sikret plass, når han kommer på trening. Men Espen kommer ikke så ofte på trening, han sitter alene i mørket og forsvinner mer og mer inn i hodet sitt.
Miljøet rundt fotballbanen er godt skildret gjennom spillere, trenere og foreldre. Det er også skildret godt hvordan folk reagerer på merkelige og uventede ting skjer. Ser du en annen vei eller prøver du å hjelpe? Kan du hjelpe?

Denne historien var så mye, både glad, trist, sint, redd og ikke minst spennende. Ungdomsbøker er ikke kjente for å være skånsomme, så jeg var redd på slutten, redd for Espen og redd for toåringen Kristoffer. Hadde jeg grunn til det? Det får du finne ut selv.

Jeg leser ikke så ofte historier fra virkeligheten. Hverdagen kan jeg oppleve hver dag, jeg ser ingen grunn å lese den. Men her ble det mimring tilbake til mine første forelskelser og mange fotballtreninger. Og der er lite forandret siden 90-tallet; fotball og forelskelse er det samme nå som før.

Dette er siste innlegg for denne boken i turneen. I går var det Elliken som skrev sin mening, og første innlegg finner du hos Ingaplinga

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek