Bandet mitt spiller ikke progrock

Skrevet av Liv Eirill Evensen og illustrert av Ronja S. Berge.

Det handler om musikk, og denne bilderomanen kan sies å være mer en EP enn et album. Det betyr at det er kort, flott og uten dødpunkter. Og tegningene er nydelige.

Helle spiller bass. Bass og trommer er ryggraden i et band og jeg anser bassister for å være de kuleste på scenen. Men det er ikke så kult å spille bass alene, så Helle stikker innom en audition til bandet Son Henry Band, som spiller progrock. Det er (selvsagt) tre gutter, som (selvsagt) er skeptiske til en jente som spiller.  For et band skal fungere må kjemien mellom de som spiller fungere, og for et øyeblikk gjør det det. Men kjemi mellom folk er så mangt, og gutter og jenter sammen leder fort til mer enn vennskap. Hvordan vil det som skjer påvirke bandet?

Hjemme er moren oppslukt i ny kjærest, Gunnar. Han er helt annerledes enn faren og Helle føler seg utenfor. Helle roter i kassene med plater etter faren for å kanskje forstå mer. Og hun forstår mye, som det hun tenker etter å ha hørt Joy Division sin ”Unknown pleasures” (en av de dystrere plater i rockehistorien) og så ha snakket med sin far på telefonen: ”Jeg leser, og tenker at det må være mange år siden pappa hørte på Joy Division, var deppa, frustrert og utenfor.”

Som musikk setter denne boken i gang følelser og tanker. Tanker om musikk. Tanker om folk og hvorfor de gjør som de gjør, og om at det å ta en sjanse av og til går bra, av og til dårlig. Det er en klok bok som du leser flere ganger for du liker de stedene den tar deg med til  og ikke minst for å studere tegningen. Ronja S. Berge tegner så vakre folk, de bærer alle følelsene sine på utsiden.

Jeg tenker at denne hadde vært fet som en ebok, med lenker til musikken. Jeg tenker også på hva barna til neste generasjon skal fjøre når de ikke kan bla gjennom deres foreldre sine gamle lp-plater eller cd-er, vil spillelistene på Spotify være deres blikk inn til foreldrene sin ungdom?

En bok verdt å låne, men også kjøpe.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

PS: Mye kan sies og har blitt sagt om progrock, men Nemi sa det best i denne stripen: