Stille natt av Ragnar Hovland

Jeg smilte. Jeg fniste. Jeg lo. Høyt. Og sånn fortsatte det gjennom hele boken. Det var uventet. Min første bok av Ragnar Hovland er lest, og det var en gledelig overraskelse. Denne boken er også nominert til ungdommens kritikerpris.


Den som forteller i boken er “ein forfattar som tidlegare såg ein viss Ragnar Hovland frå same bygd som «ein slags konkurrent», men som no er komen over det”. Det er mye som tyder på at Hovland trekker veksler på sitt eget liv i denne fortellingen, men hva som er selvopplevd og hva som er dikt og forbannet løgn, vel det vet bare Hovland selv. I boka er forfatteren en ensom ulv med mange bekjente, og da særlig kvinner. Han har slitt med en skrivesperre og er i drift i hode og kropp. Om du synes en historie om en middelaldrende vestlandsk forfatter og hans forhold til damer, slekt og venner kan høres litt daft ut, tar du som jeg, feil.

Her er sex, drikking og ikke som nevnt, morsomheter i kø. Jeg har sjeldent ledd så mye av en bok, fra høy gapskratt under sekvensen der forfatteren får besøk av sin onkel Osvald og hans venn Kaptein Hektor, til et jevnt smil av alle småmorsomhetene som tilstadighet dukker opp.

I boken sier fortelleren at han ikke setter pris på dem som tar alt alvorlig, men heller ikke de som ikke tar noe på alvor. Og det oppsummerer boken. Til tross for mine mange gapskratter var det ingen mangel på alvor i boken. For mellom alle kvinnehistoriene og fyllesnakket er det her historier om sykdom, dødsfall, mentale og ekteskapelige problem og ikke minst en skrivesperre. Og nerven i boken er hva som skjedde med den eldste broren, han som plutselig kollapset mentalt uten noen vet helt hvorfor. 

Samtaler tar opp en god del plass i boken, gode samtaler som sier mye om forhold mellom folk. Samtaler mellom far og sønn, mellom brødre, mellom elskede og elskende. En av de mest rørende er samtalen i en drøm der forfatter snakker med sin ufødte sønn. Men også de samtalene han har min sin far som har blitt alvorlig syk er flotte. Kameraten Thomas og forfatteren sin fylleprat er opplysende og morsom på en gang. Han har samtaler med brødre som er sånn samtaler du har med slekt, det blir ikke alltid sagt så mye.

Når han ikke snakker med folk er fortelleren i bevegelse: Fysisk reiser han til sitt elskede Vestland eller er i drift i Oslo. Mentalt tenker han tilbake til tidligere tider og i tenker på sine drømmer. Drømmene blir kommentert på linje med det som skjer i virkeligheten. Og han lar ikke damer fra fortiden bli i fortiden. Han våkner med gamle kjærester i hodet, og lar det ikke bli med det. Jøje meg! Denne forfatteren får sin dose damer. Hadde det vært min kompis hadde jeg ikke trodd på alle damehistoriene, men jeg hadde hørt på ham, for underholdende er det.

Jeg avslutter med utbruddet forfatteren kommer med i sitt stille sinn til en uskyldig barnebokforfatter. Han har akkurat funnet ut at tittelen Katten på sjørøverøya, er allerede brukt, en tittel han har kommet på til en barnebok han har halvveis lovt og skrive:
“Helvetes Karin Bang! tenkjer eg. Du har vore årsak til mykje vondt! For mange!”




Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek