Kjetil Johnsen har jeg hatt lyst å lese siden artikkelen om at hans første serie Tusen biter ble forbudt på et skolebibliotek. Men verken Tusen biter eller 3 venner seriene har fristet. Så når første bok i en ny serie kom, og Mari i hennes mørke hjørne var begeistret tok jeg meg tid til å lese.
Jeg åpner boken og BANG! Der var vi i gang. Det går fort. Korte setninger. Kjapp handling. Kapitlene raser forbi. Hele tiden er det følelse av noe er galt, noe ligger og murrer og plager. Denne gåten Emma, hva er det som har skjedd? Og enda viktigere, hva er det som skjer? Du blir drevet frem, pisket fremover av den frenetiske skrivingen, ingen rom for avslapning her. Dette er en bok du leser på kanten av stolen, muskler spent, klar for alt. Hjertet ditt vil slå litt fortere under lesingen av boken.
Jeg fikk litt Terminator 2 følelse når jeg raste gjennom boken. Ikke bare tematikken, men handlingen, landskapet, de forskjellige karakterene og Emma. Hun er en fin hovedperson, både sterk og sårbar som Edward Furlong i sin rolle som ung John Connor. (Nei, det er ikke tidsreiser som i Terminator-filmene som er mysteriet, du må nok lese boken for å se hva det hele dreier seg om.) Jeg er svak for bøker der virkeligheten ikke er så solid som vi liker å tro.
Og bare sjekk på siste setningen på vaskeseddelen til boka, den burde blitt lest med mørk, raspet røst, på amerikansk: ”Men før sannheten kan avsløres, må mange dø – også Emma…”. Og så, en eksplosjon!
Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek