Jeg leser det som en vanlig tekst. Og som oftest er det lite eller ingen scenehenvisninger (bortsett fra litt eldre stykker)
og
men når man leser skuespill så er det jo sjelden metatekst (her vil det si f.eks om kulisser, scenehenvisninger og andre ting som ikke har noe direkte med skuespillet sin historie å gjøre), så man må jo det. Og jeg merker jeg jobber mer med å gi karakterene personlighet enn når jeg leser en roman fordi man ofte kun ser dem ut i fra hva de sier, og deres handling
Det var ganske fengende å lese skuespillet som en historie, og med litt innlevelsesevne hører du lett de forskjellige rollene sine stemmer. Med min minimale kjennskap til skuespill og oppsetning (Delt hovedrolle som Espen Askeladd i "Gjete kongens harer" i 6.klasse) virker det lettere å lese skuespill enn å sette det opp.
Historien som fortelles av de forskjellige rollene i skuespillet maler fram en ganske grusom skolehverdag, her legges ingenting skjul på og alle ungdomsproblem (utenom kanskje rusmidler) blir tatt opp uten silkehansker og most inn i leserens ansikt. Det er en brutal historie med en brutal slutt og gjennom hele teksten kjenner du at det er noe forferdelig som kommer til å skje. Det driver deg skrekkslagen fremover til slutten griner mot deg med likbleke, kvasse tenner. Litt som ungdomskolen.
Høres dette fasinerende ut og blir du ikke skremt av å lese et skuespill, er ikke Erasmus Tyrannus Rex det verste stedet å begynne. Stykket står i DUS: Den unge scenen 2 & 3. Er skuespill noe du kunne tenkt deg å sette opp er det til sammen 11 skuespill i denne samlingen. Stykket er forresten satt opp flere steder, til gode kritikker: Her et søk på tittel og forfatter
Bjørn
Gjesdal folkebibliotek
PS! Metatekst her betyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar