Da jeg lot deg gå av Gayle Forman

Noen album følger du ikke opp. Noen bøker står best på egne bein. Noen suksesser er vanskelige å ikke utnytte. 

I denne boken er det Adam som forteller sin historie tre år etter ulykken, tre år etter Mia forlot ham. Adam er blitt rockestjerne.  Han er blitt en ”vanskelig” rockestjerne mer og mer desillusjonert av musikkbransjen, fremmedgjort fra bandet sitt og med et stadig mer urolig sinn. Så en kveld der bandet har dratt til London på forhånd går han alene gatelangs i New York, gjemt for fansen bak solbriller og skyggelue, og havner på konsert med Mia, hennes debutkonsert.  Overraskelsen er stor da han blir gjenkjent (ingen som hører på klassisk kjenner vel han) og blir konfrontert av Mia etter tre år uten kontakt. Det blir en heftig kveld og natt med store følelser der de to prøver å finne ut hvorfor han lot henne gå, og hvorfor hun gikk. Det handler mye om musikk og om store følelser.

Bob Dylan sin andre skilsmisse resulterte ikke i Blood on the tracks, Joni Mitchell skrev ikke Blue 2, Nick Cave skrev ingen The Boatmans call 2.

Poenget mitt er at denne boken står ikke på egne bein. Den kan ikke leses uten å ha lest Hvis jeg blir og sammenlignet med den blekner Da jeg lot deg gå. Den hjerteskjærende historien om Mia som mister familien sin i en ulykke og bli svevende mellom liv og død er rett og slett så mye mer enn historien om et forhold som tok slutt. Denne boken føles ikke nødvendig.  

Men når det er sagt, Forman kan dette med å orkestrere en handling. Den starter i det stille for å bygge seg opp sterkere og sterkere, som et crescendo i et musikkstykke, til avslutningen der følelsene står i brann, musikken blir så sterk at det rister i rommet.  Hør disse sangene for å forstå hva jeg mener:

Mono - Ashes in the sky       Yndi Halda – Dash and blast      Explotions in the sky

Jeg kom på Arne Svingens billedroman Med egne øyne da jeg leste denne, og da ikke bare på begge sine fabelaktig flotte forsider, men at musikken beskrevet i begge bøkene virker inspirert av emosjangeren. Og det passer bra, bøkene er minst like dramatiske som musikken.

Jeg likte egentlig denne boken mye bedre enn det kommer frem, men den blir så grundig overdøvet av sin forgjenger. 

Dette er en bok som CappelenDamm har sendt ut på Bokbloggturne, les Signii sin mening fra i går, og Luxlie sin mening i morgen.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek