Dødsengler av Steffen R.M. Sørum

Engler: Ikke søte små babyer med vinger, men iskalde drapsbabes fra fremtiden.

 Engler; bevingede vesen, sendebud fra en høyere makt. De har funnes i en form eller annen opp gjennom hele historien til mennesket. Vi har alle en eller annen oppfatning om hvordan engler ser ut. Noen mener de er høyreiste vakre budbringere,  andre tenker på trøstende hjelpere, manger ser for seg små søte babyer med vinger. Men hva om de ikke er sendt fra en høyere makt? Og hva om de ikke er snille? Hva om det vi tror er engler egentlig er vesener sendt fra framtiden med ondt i sinnet? En dyster fremtid venter oss dersom ikke disse dødsenglene kan stoppes nå!

Norge, i dag: Vi følger fire ungdommer, alle med sine hverdagskamper: I Kvengedal sloss Mikkel med sorgen over å ha mistet moren og å ha flyttet fra storbyen til en liten bygd og Ida sloss for å bli sett av sin far, snøbrettlegenden Super G. I Oslo sliter Petter med å konsentrere seg etter en merkelig hendelse i Paris og har sterkt press fra faren om å gjøre karriere. Noor har problemer med å kontrollere sinnet sitt. Men de blir alle fire dratt inn i en større og farligere kamp med en fiende som overgår alle deres indre demoner. Det er en krig som foregår i en dyster fremtid, der slagene foregår når som helst i tiden, også i dag.

Det er en kjapp bok. Det skjer mye, hele tiden og overalt. Der var mange spennende scener her: Mikkel og Ida i et småfly med kurs rett mot slottet omringet av ”dødsengler”. Et skatehopp som går forferdelig galt (det som skjer etterpå var brutalt!) og ikke minst Mikkel sitt hopp ut fra fly i en ”Wing suit” med snøbrett på ryggen og ingen peiling på hvordan det virker. Dette er scener som får deg til å flippe bokside etter bokside for å finne ut hvordan det går. Men alle disse flotte scenene ble ikke til sammen en god historie. Jeg ikke nysgjerrig på verken den dystre fremtiden, på de fire ungdommene eller hvordan det hele skulle gå. Verden føles ikke helt ”skrudd sammen”, det er definitivt mer ”Fiction” enn ”Science”. Jeg burde likt dette, men dessverre. Jeg er sikker på at de som boken er skrevet for, yngre folk enn meg, vil like den bedre.

Jeg fikk ”Terminatorvibber” også når jeg leste denne boken som av serien Den 4. parallell (der siste bok Maria-eksperimentet akkurat er gitt ut) så den kan sjekkes ut.

Denne boken fikk jeg tilsendt av Aschehoug med ønske om at den ble lest og blogget. Og det er jo hyggelig å få flere bøker inn i biblioteket.

Les et utdrag fra boken her

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek