Høgnorsk er
den beste beskrivelsen for språket denne boken er skrevet på, det høytidelig og
vakre språket i boken viser nynorsken fra sin aller beste side. Det er et språk
som tar deg med inn i en annen verden, Eirabu, men og samtidig bak i tid, til
våre røtter.
Fantasy for
voksne er denne blitt kalt. Jeg tenker vel at det er en fantasybok som ikke
trenger et kart, slektstre eller et leksikon for å lese. Det har tatt lang tid
å lese boken ferdig og lang tid å skrive om den. Boken gledet meg stort til
tider, men den holdt meg ikke oppe til langt på natt, jeg kunne fint legge den
fra meg.(Sånn sett var boken veldig sympatisk.).For meg er hva
det handler om og hvem det
handler om det viktigste, uavhengig om det er en bok, tegneserie eller film.
Liker jeg historien eller folkene i historien liker jeg boken. I Song for Eirabu var historien og
personene bare helt ok, men det var en glede å lese den.
Landet Eirabu har en lagnad, det skal oppstå og gå til
grunne i en evig sirkel. Sånn er det, sånn skal det være, men sånn er det ikke
nå. Og det starter historien, med volva Ama våkner i myren der hun har sovet i
tusen år og ser at verden har ikke gått videre som den skulle. Hovedpersonene
er søstrene Ragna og Berghitte. De vokser opp i en hard hjem, med sverdsmeden
Sakse som er mannevond og folkesky, moren som er en redd skygge av en kvinne og
en lillebror som er en bytting. Men de er blitt lovd at noen skal hente dem, at
noe stort vil skje. Og det gjør det. Til de grader. Når jeg sier historien var
helt ok er det nesten sant, det er noen kapittel her som helt tar pusten fra
meg.
Det som var en glede med denne
boken var å bli tatt med til Eirabu gjennom et fabelaktig språk. Jeg ble litt
høgtidsstemt av boken og stolt av røttene i kulturen vår her nord. Bruken av
norrøne myter og kultur gjorde at Eirabu føltes ekte uten å verken bli en
blåkopi av Vår
gamle gudelære eller en historielærebok.
(Det at den ble lest på turne oppover Vestlandet hjalp nok også på denne
.) Det at jeg har vært på laiv gjorde også at det var lett å se for meg folket
i Eirabu og landet selv. Nyårsblotet kunne jeg for meg som jeg var der. Jeg vil
takke forfatteren for å få lov å komme inn i denne verdenen og selv om jeg
hadde tenkt at det ble med dette besøket til Eirabu, gjorde den siste
linjen i boken det umulig å ikke lese neste bok. Jøje meg!
Så alle dere nynorskhatere der
ute, les denne og bli overbevist. Og alle norsklærere, kopier et lite kapittel
(det er lov) og gi ut til elevene deres (eller kapitler fra Bli Bjørk av Mette Karsvik eller bøker
av Frode Grytten som eksempel på flott nynorsk).
Det har vært en flott aksjon der
internett skulle redde Song for Eirabu nå som bok to kommer ut. Det har vel
internett med Ida Jackson i spissen gjort. Så nå er det bare å vente på Song
for Eirabu 2: Vargtid.
Bjørn Veen
Gjesdal
folkebibliotek
PS: Å
kritisere innhold direkte i bøker synes jeg egentlig er litt frekt. Det er ikke
min bok, jeg må skrive en selv om jeg skal få det som jeg vil. Men jeg klarer
ikke dy meg: Du kaster ikke sverd! Du kan være så flink du bare vil, sverd kan
ikke kastes. Økser, kniver og spyd er utmerkede kastevåpen, sverd er ikke. Bare
prøv selv.
PPS: Det
burde blitt skrevet på nynorsk dette. men eg skriv ikkje så godt som eg
snakker, så diverre.
PPPS: På Facebook: Song for Eirabu 2: Vargtid
PPPS: På Facebook: Song for Eirabu 2: Vargtid
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar