Hardt Er Mitt Lands Lov av Tore Kvæven

Vyrde leser. Denne gangen får du ikke bare en, men to anmeldelser av samme bok. Boken er skrevet av Sirdølen Tore Kvæven og er gitt ut som en roman for voksne. Men den kan godt leses av ungdom, så om du har sett tv-serien Vikings og er vil vite mer, prøv denne. 

Først gjesteblogger Sebastian Jazdzewski fra Sandnes bibliotek:

Da tar vi en reise til Afrikas hjerte. Og det gjør vi sammen med en stor gruppe vikinger fra forskjellige kanter av det norrøne området. En vikingtokt til Afrika? Nettopp! Tore Kvæven har komt med den kanskje ikke helt usannsynlige ideen. Her er mye styr, spenning og eventyr. Men også mye poetisk stemning.

Alt begynner i Roma rundt år 1010. En mann fra Grønland ved navn Ulfr møter mannskapet på fartøyet Havjerven i den antikke byen. Han lover dem utrolige rikedommer som finnes i den fjerne sørafrikanske byen som heter Mapungubwe. En del er skeptiske, en del eventyrlystne. Men til slutt så bestemmer de seg å ta risikoen. En skjebnesvanger reise (som det står på bokomslaget) er i ferd med å starte. En reise under en for Europa kritisk periode. Det er en overgangstid da de hedenske religionene gradvis blir utrotet. Noe som dukker opp i en del samtaler vikingene imellom. Men det meste kretser rundt selve ferden. Det som er spennende og det som er farlig, kjedelig og slitsomt ved slike foretak. Under reisens gang får man vite en del om vikingenes seder og verdenssyn. Referanser til den norrøne mytologien forekommer ikke sjeldent. Det er åpenbart at Tore Kvæven har brukt tid og kunnskap for å gi leseren en fortelling som stemmer med historiske opplysninger.

Og slik som i de islandske sagaene er det også her at vikinger setter pris på vakre ord, rim og vers. Det gjenspeiles for eksempel i en del dialoger. Kvævens reise- og naturskildringer er også fine. Forfatteren lyktes ikke minst med å skape fangende karakterer. Ja, det er altså ikke bare blod, sverd- og øksehogg her. Noen skildringer er særlig fine. For eksempel sammenliknes Havjerven med dansende ung kvinne.

”Hardt Er Mitt Lands Lov” er et skjønnlitterært eventyr om livet i viking, tålmodighet, hevn, og møte med det eksotiske.

Sebastian Jazdzewski, litteraturformidler ved Sandnes bibliotek.  

Dette innlegget ble først publisert her: http://sandnesbibliotek.wordpress.com/2013/08/22/hard-er-mitt-lands-lov/ 

Jeg hadde også lest denne, her er mine tanker:

1010. Roma. I havn ligger det gjeve skipet Havjerven, mett og fornøyd. Selv om plyndringen har gått ringt har handelen her i Roma gått bra. Kapteinen på båten, Odd Tryggvasson fra Jæren er fornøyd. Så stig en Grønlending ombord, Ulfr, kvass i augo, hard i kropp og vil fortelle en historie.  En historie om Store-Blåland og gull i store mengder der å finne. Odd, kapteinen, er ikke så overbevist. De skilles i med splid, og når Ulfr kommer tilbake faller harde ord, og ord fanger. Det handler om ære, spottende ord kan ikke tåles. Så Kapteinen blir presset til holmgang med grønlendingen, som drep Odd. Noen utslåtte tenner og trusler senere er Ulfr kaptein på Havjerven og skipet legg ut på den lange ferda sørover.

Utover eventyraspektet, vikinger på tur til Afrika, er det også en morder blant mannskapet, støtt og stadig finner de en av mannskapet drept og blotet til Vali, en hevnens gud. Og Ulfr er heller ikke helt ærlig med motiviet for å dra Havjerven og hele mannskapet, med austmenn, daner, sveaer islendinger, grønlendinger, færøyinger og enda til folk fra Saksland, innover et fremmed kontinent

Språket henter inspirasjon fra sagaen med sine korte setninger og ”understatements”, det er vakker nynorsk. Det er en bok for de med fasinasjon til eldre og hardere tider. Og kanskje mest for menn, kvinner så vidt nevnt, og myke følelser nevnes enda sjeldnere.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek 

"Inn I Elden" - Aina Basso

Velkommen til Sebastian Jazdzewski som er litteraturformidler ved Sandnes bibliotek som vil bidra med innlegg til bloggen. Takker og bukker for det.

For noen tid siden ble Aina Basso nominert til Nordisk Råds litteraturpris innen ungdomsbøker. Boken som har vekket interesse heter ”Inn I Elden” og bakgrunnen her er hekseprosessene i Nord-Norge.

Vi følger to unge kvinner med hver sin historie knyttet til disse hendelsene. Moren til den ene blir anklaget for å utøve trolldom, mens mannen til den andre kvinnen arbeider som fogd og prøver å motvirke den forbudte virksomheten. Inn i bildet kommer en smertefull avskjed med barndommen.

Det som kjennetegner boken er polarisering. Det beskrives to helt forskjellige verdener, to helt forskjellige kvinner og miljøer. Det refereres til fattigdom og rikdom. Det er synd og fromhet. Religion og svartekunst. Finnmark og Danmark. Og i noen fragment kan leseren ane at det ikke minst dreier seg om konflikt og spenning mellom kvinner og menn.

Realismen i boken blander seg sammen med innslag av romantisme. Men uansett hva som er dominerende, preges språket av poetisk stemning. Det føles litt som om August Strindberg (”Det røde rommet”) traff Selma Lagerlöf (”Gøsta Berlings saga”) på reise opp mot Nord og at de plutselig kom på ideen å skrive noe sammen på nynorsk (samtidig som de hørte på noen vemodige svartmetallsanger).

Tillegges at denne ungdomsboken like godt kan stå på hyllen med annen voksen litteratur.

Sebastian Jazdzewski

Dette innlegget ble først publisert på: http://sandnesbibliotek.wordpress.com/2013/08/23/inn-i-elden/

 

Den mørke porten av Lars Mæhle

“Eg skal fortelje deg noko viktig. Vaksne ser ikkje ut som vaksne på innsida. På utsida er dei store og tankelause og veit alltid kva dei gjer. På innsida er dei ut som dei alltid har gjort. Som dei såg ut når dei var på din alder. Sanninga er, det finnes ikkje vaksne. Ikkje ein einaste, i heile, vide verda”

Neil Gaiman, Havet ved enden av veien (mi oversetjing)

Dette er ei krimbok skreve for vaksne. Hovudpersonen, Ina Grieg er psykolog og mor til tvillingar. Om du som ungdom tykkjer det er interessant å få innsikt i korleis dei vaksne tenkjer, vel det veit eg ikkje, her har de iallfall sjansa.

Dei fleste som tenkjer tilbake på tidligare tider gleder seg over gode minner. Om sorglause summarar, opplevelser med vener, familieferier,  kanskje det fyrste kyss? Men for nokon er fortida er ikkje berre gode minner, ho er heller noko ein helst vil gløyme. For der gøymer seg farlege løyndommar, dødelege løyndommar.

Boka byrjar med eit drap. Ein mann vert funnet, knivstukken og fastbunden i ei kyrkje og politiet koplar kjapt saka til ein annan sak: Drapet på psykolog Kjartan Scheel, som for fem år sidan vart funnen på same viset. Denne koplinga fører Scheel si tidligare kollega og elskar Ine Grieg inn i mordetterforskinga. Ho fekk ikkje hjelpa til på Scheel sitt drap, men no får ho sjansa.

Boka går over sju dagar, og er delt inn sånn at kvar dag starter med eit mord, og så følgjer vi Ina og hennar forsøk på å koma til botnen i saka. Ei sak som har røter langt tilbake i tid. Og det vert farleg, sjølv for ein godt trena kickboksar som Ine. Heldigvis er ho ikkje åleine, med seg på laget har ho lensmannsbetjent Hege Rimbereid og den pensjonerte psykologiprofessor Trygve Winther. Lensmannsbetjenten er ei trygg klippe medan psykologiprofessoren er ein infam skikkelse som ho kun har kontakt med på nettet. Det er ei spennande veke vi følgjer Ine Grieg og hennar meir og meir desperate jakt etter mordaren, jo nærare ho kjem, jo farlegare for hennar næraste.

Som i fjorårets ungdomsbok Fuck you, I love you handlar det om vold og gruppepress. Hvor stor makt frykt kan ha, og kor langt ein omsynslaus kan få gå i dagens samfunn. Det er interessant tema, og særlig for guter (og menn) er dette noko som er tankevekkande. Tenk bare på filmar, der dei fleste konfliktane løysas med vold. Vi liker når skurken straffa og drepen. Men i røyndommen er det ikkje slik, då har kriminelle krav på ei rettferdig rettssak. Me fengslar ikkje for hemn, men med tanke på å forhindre fleire brotsverk. Når soninga er over er skal gjerningsmannen kunne komme attende til samfunnet, han har betalt for sit brotsverk. Men kan ein stola på at lovar og regler sørgjer for at rettferdigheita sigrar?

Med dette tankegodset så tykkjer eg at det er bra at hovudpersonen er kvinne, det kunne fort blitt litt for macho dette, med ein lynheavy mannleg hovudperson. I krimbøker for vaksne er sjeldan hovudpersonen ein plettfri helt, heller ikkje her. Ine slit med sine ting, å sleppe folk inn, å være glad nok i barna, å vere der for mannen. Eg likar ein hovudperson som ikkje er verdsmeister, men heller ikkje ei grå mus. Det får eg med Ine.

Krimbøker skal helst ha eit godt skrudd saman plott, ein interessant hovudperson og om den kan seie noko om samfunnet eller belysa eit aktuelt tema er det enda betre. Og alt dette tykkjer eg boka har. God krim for den som ønskjer noko anna enn ungdomsbøker.

Den mørke porten er utgjeven av Samlaget. Ho er på 357 sider og er ein del av haustens tXt-aksjon: Smak.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Kire 1: Hulder av Tonje Tornes

Vi har alle lest og hørt eventyr og sagn da vi var små. Så når denne folketroen brukes i bøker, filmer og musikk er det som en liten del av barndommen blir vekket til live. I fjor kom filmen om Thale og tidligere har Trolljegeren gjort suksess og her kommer første bok i serien Kire som heter Hulder. Jeg har selv blitt bergtatt av huldre, ikke ute i naturen men i Bergen. Konserten jeg så med Kari Rueslåtten levnet ingen tvil om at huldre enda finnes. I den første boken i Kire-serien er det Erik på femten som gjør den samme oppdagelsen.

Det begynner så idyllisk med Erik og moren på tur. Men idyllen slår snart sprekker. Moren til Erik er meget spesiell, hun ser ting andre folk ikke ser, og denne dagen ute på myren går det galt, skikkelig galt. Ett år senere møter vi Erik og faren på vei til Tonstad og Sirdal. Moren er innlagd på en behandlingsanstalt der, Alvheim, og de skal flytte opp dit fra Kristiansand for å være nær henne. De har kjøpt en gammel gård av en venn av morfaren til Erik. Moren var fra Sirdal, men selv har Erik så vidt satt sine føtter her. Faren skal jobbe som bibliotekar, Erik skal begynne på ny skole.

Ny skole, nye klassekamerater og nye lærere. Erik holder seg for seg selv, han husker hva moren sa da han begynte på skole for første gang:

“De vil føle du er annerledes, hadde hun sagt. Folk frykter alt som er ukjent. Men du skal ikke la det plage deg. Du og jeg er spesielle, vi to. Men vi passer ikke inn i denne tiden.”

Første skoledag er ingen suksess, på gården kjenner han seg iakttatt, og alltid denne kulden. Kulden han kjente under de dramatiske opplevelsene på myren. Erik føler seg fryktelig alene. Men han blir heldigvis ikke alene. På skolen får han kontakt med to som har sin egen hemmelighet. Og hjemme på gården får han enda merkeligere forbundsfelle, en myk, yppig en som han ikke har noen problem med å komme i nærkontakt med:

Erik kunne ikke hindre blikket i å gli over henne. Hadde huldre brystvorter? Jo, han mente å kunne skjelne to små knopper under det tynne mosestoffet. Det stakk i ham, et dypt, sødmefullt stikk.

Erik vil trenge all hjelp han kan få, for mørke krefter truer ikke bare ham, men hele dalen!

Kire er litt skummelt: Kreftene til de underjordiske blir sterkere når det blir mørkere, og under en skoleforestilling i gymsalen prøver noe å komme inn vinduet. Det var dødsskummelt!

Kire er litt pirrende, Flora er en hulder som har evner hun gjerne vil prøve, og Erik er lett å lokke.

Kire er litt trist. Både moren til Erik og Lena som skulle gått i klassen hans er innlagd og neddopet på Alvheim der de visner hen. Kan Erik hjelpe dem?

Vi er heldige som har en rik folketro her i landet. Det gir oss røtter, en tilknytning til de som kom før oss. Og en av de flotteste skikkelsene i folketroen er huldra. Det er klart at forføreriske kvinner pleier å fenge, men huldra er mer enn et pent fjes. Hun er en stolt kvinne med sterke meninger. Så selv om Erik er hovedpersonen i denne boken stjeler Flora mye av rampelyset.

Det som grep meg aller mest i boken aller mest var naturen som kommer så nær i boken. Kanskje var det for jeg selv voks opp i nærheten, helt ved porten til Sirdal. Jeg kjenner dette landskapet med sine bratte fjellvegger og sin smale himmel. Jeg ser det for meg nesten uten boken trenger beskrive det. Lukter den mørke, våte lukten av mold, det kvasse stikket i nesen av granbar. Den trykkende stemning av lave skyer, de første strålene av sol på fjelltoppene. Einer i skoen, solen i nakken, blikket rettet oppover. Denne følelsen av å være ute, av å være hjemme. Men og denne følelsen av du ikke er alene når du er ute, at noe eller noen ser på deg fra et kratt, bak en stein. Det er vanskelig å fange fjell, det er lettere å bli bergtatt.

Det jeg ikke likte var at det var vel mye banning. Og det sier jeg, som selv fører unødig mye udannet tale. Jeg synes bare det ble vel mye. Og denne linjen fra wikipedia-artikkelen om huldre sier noe om “verdensbyggingen” til boken uten å røpe noe særlig av innholdet: Folketro er ingen logisk eller konsekvent tankebygning. Da kan det være vanskelig, og kanskje unødvendig, å prøve å få alt til å henge sammen.

Forsiden er kanonbra. Den ble enda bedre etter boken var lest. Sånn skal det gjøres, skummel og litt pirrende uten å bli flaut.

Bokmeldingen er basert på forhåndseksemplar sendt til meg fra Gyldendal forlag. Takker og bukker.

Finnes også som ebok i  eBokBib (finn gratis appen i Appstore eller Google Play)

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek