May Lenda av Marte Aune

“Hun klarte utrolig nok å la være å snuble i røttene, men krasjet i en vending rett inn i et tre. Hun forbannet det uten å stanse, og fortsatte opp den korte skråningen.

            Med et smell brakk hun en grein rett foran den åpne plassen og fløy på hodet ut av skogen. Til tross for hun var både gul og blå og lilla av alle gangene hun hadde falt på veien, orket hun ikke å skjenke det en tanke, engang. Hun speidet bortover klippen.”

May Lenda passer ikke inn i det lille tettstedet Fjellid. Heldigvis har hun funnet seg få, men gode, folk: Fredrik, storebror god som noen til tross for May er adoptert. Særlig siden foreldrene kun bryr seg om jobben er samholdet mellom henne og broren sterkt. De har to gode naboer, Lars og Leah som er tvillinger og ikke minst har hun Martin, May sin beste venn. Men når storebroren blir tatt for juks på eksamen går det kraftig inn på ham, så kraftig blir reaksjonen at May blir alvorlig redd for ham: Hun og vennene prøver hardt å få ham ut av depresjonen. Men det er ikke alt som går godt. Dette er en bok om å miste noen.

Språket i en bok er som en stemme. Det setter sitt preg på historien slik lyden av en stemme vil påvirke hvordan du oppfatter det som blir sagt. Men der en menneskestemme bruker verktøy som tonefall og volum blir det i skrift utvalget av ord, mengden av ord, tegnsetting og grammatikk som gir boken sin unike stemme. Denne boken har veldig stemmen til en ungdom, for selv om språket er engasjert og muntlig, skinner det igjennom at det enda er mye å lære:

“Med en hykler mener jeg at du er medlem av kirken, konfirmerer deg, gifter deg og alt det tullet der, i kirken. Og jeg sier ikke det er noe galt, hvis du tror på det. Men hvis du ikke tror på det, blir det bare teit. Og hyklerisk. Da gjør du som alle andre, og blir dermed bundet som en nikkedukke for prestenes propagandaregime”

Man binder ikke nikkedukker, man er en nikkedukke, f.eks. for prestenes propagandaregime. Nå kan man være så uenig man bare vil med kirken, men i 2014 er det lite igjen av propagandaregimet i den norske kirke.

Jeg har hatt mange gode samtaler med ungdom og lært mye av dem. Men en hel dag med bare ungdom? Det ville blitt litt mye for meg som voksen, så også med denne boken, det ble litt for mye. Måten boken var skrevet kom rett og slett i veien, med setninger som “May så ikke akkurat ut som den rike typen med sitt ungdommelige og likegyldige nærvær”. Jeg tenker at den kanskje ville blitt bedre som lydbok.

Boken er utgitt på Publica forlag, er på 247 sider og er med i årets tXt-aksjon.

Det å miste noen nær seg er vondt. Det er skrevet mange slike ”grinebøker” og de har et stort publikum. Men de er kanskje ikke alltid like lett å be om. Her er et knippe triste bøker:

Hvis jeg blir av Gayle Forman

Før jeg dør av Jenny Downham

Regines bok av Regine Stokke

Faen ta skjebnen (The fault in our stars) av John Green

Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang

Tilstrekkelig vakkert av Synne Sun Løes

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek