Kampen om Kervad av Asbjørn Rydland

”Og midt i det heile stod Koll, son til stallmeisteren, med drakeeld i blodet og Nordavinden stormande rundt seg”

Mye har skjedd siden jeg sist besøkte Koll og landsbyen hans Kervad i den første boka om ham, Drakeguten. Koll har blitt en ung mann, han kjenner evnene sine bedre og han har fått mer erfaring på godt og vondt. Kervad har blitt en større og rikere by. Utgraving av arsomitt, utvunnet fra drakeeggskall, har brakt arbeid og nye folk. Men ”Frihetens pris er evig årvåkenhet” for Kervad er ikke lenger en landsby i gokk som ingen har hørt om, og Koll er ikke lengre en ung gutt med skjulte evner. Større steder har kastet sitt blikk på Kervad, og det går mot krig.

En omliggende gård blir angrepet av leiesoldater og Koll på patrulje må gripe inn. Han så bruker sine evner til å se at det er farer på vei, mot landsbyen og mot Dragehulen. Kervad må ta et valg, underlegge seg, eller sloss for friheten. Og uansett valg må innbyggerne stå sammen. Det gjelder også Koll, i duell kan han ta de fleste, men han kan ikke stoppe en hær alene. Det finnes mange måter og sloss på, alle er ikke like klare. Det fører til at Koll sin mistro til gamle fiender i landsby kommer opp til overflaten. Klarer han å legge den til side når de møter en felles fiende? Og jo nærmere de kommer åpen strid jo mer presser spørsmålet seg fram: Hvem står egentlig bak denne striden? Og hvorfor?

Med store evner kommer stort ansvar og det ligger et tungt på Koll. Han prøver å gjøre det rette, men unge menn har ikke alltid rett. En hovedperson er mest troverdig når han ikke er perfekt, og Koll er langt fra perfekt. Ikke minst vises det i hvordan evnene hans hele tiden må passes på, dragen som hele tiden egger til strid inni ham. 

Denne tok litt tid å komme inn i. Men det var min feil. Jeg hadde ikke lest bok 2 og bok 3. Det burde jeg gjort.  Den første boken handler om Koll som oppdager kreftene, og drakehula, i bok to Med eld i hjartet havner han i storbyen, Vilkafjord, og vikler seg inn i intrigene der. I bok tre, Mørkemanaren, kommer mørket til Kervad. Dette er solid håndverk. Det er godt skrudd sammen, alt stemmer, alt er gjennomtenkt, du stopper ikke for å tenke ”hvem var det”, ”hvorfor skjedde det”, ”hvordan går det an”. De få gangene jeg stoppet var det for å beundre håndverket. En godt skrudd sammen samtale her. En flott beskrevet kamp der. Og jeg fikk frosten i meg da vinteren rundt Kervad satte inn.  Og slutten. Det går det nesten godt. Jeg ble helt paff av de siste sidene.

Jeg ønsker meg litt mer tid, tid til å lese bok to og tre, for jeg vil være klar til neste bok.

Boka er på 338 sider og utgitt av Samlaget. De spurte om jeg ville lese den og skrive noen ord, og det ville jeg jo.

Du finner de tre første bøkene som ebøker: Drakeguten, Med eld i hjartet og Mørkemanaren i eBokBib (finn appen i Appstore eller Google Play, den er gratis)

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek 

PS! Koll sloss med lang kniv og lite skjold, Jeg liker godt sverd og buckler. Her er Truls og meg, jeg skulle hatt litt av den nordavinden her gitt: