En deltidsindianers fullstendig sannferdige dagbok av Sherman Alexie

Dette er ingen pingles dagbok. Denne boken er for deg som både takler både klump i halsen og krampelatter.

Du griner ikke når du er av hankjønn. Det blir du lært opp til fra du er liten. Vondt i kropp eller vondt i sinn, alt skal tåles uten tårer. Jeg forstod ikke selv som liten at far ikke grein når han slo seg, som voksen kan jeg også det trikset. Kanskje det ville være sunnere om det var greit å grine uansett alder og kjønn. Men sånn er det ikke enda. Og det er ikke bare i Norge det er sånn, i hele verden gjelder denne regelen. Så når du er en lettrørt 14 år gammel indianer oppvokst i reservat i USA kan du banne på at du har et problem.

Å være indianer i dag er langt fra våre tanker om tapre krigere og naturfolk. Å være indianer i dag er å leve i et reservat og bli fortalt at du ikke duger til noe, og tro på det. I generasjoner er alle indianere blitt fortalt at de er tapere, og har blitt det. Alle er fattige, de slår, de drikker og ingen kommer seg ut av den vonde sirkelen. Så også Junior, et vanlig navn i Spokane reservatet, som han selv sier 

“Jeg hadde ingen anelse om at Junior var et rart navn. Det er et vanlig navn i reservatet mitt -- i ethvert reservat, for den del. Hvis du går inn på et hvilket som helst reservat og roper “Junior!”, kommer det minst søtten menn.

Og tre damer.”

Han er attpåtil født med hjerneskade, ser rar ut og er reservatets punchingball. Han griner lett og for å gjøre det enda verre, han er smart, veldig smart. Smart nok til å innse at det er ingen vei ut. I frustrasjon over å få sin mors lærebok på videregående kaster han den på sin lærer og brekker nesen hans. Da senere samme læreren kommer på besøk får Junior en oppvåkning. Han satser alt på ett siste forsøk for å bryte den onde sirkelen. Han skal begynne på videregående i Reardan. Byen der alle er vakre, hvite og med en framtid.

Dette høres kanskje nitrist ut, og det balanserer hele tiden helt på kanten til å bli helsvart. Men for hver trist episode, som der faren må skyte hunden til Junior for de har ikke råd til dyrlege, har du episoder som da den hvite millionæren Ted som plutselig dukker opp i en begravelse og skrifter, hysterisk! Og basketballkampene mellom Spokane reservatet og Reardan er pur spenning.

Dersom du hadde tatt ”En pingles dagbok” sin form med små dagboksinnlegg og masse tegninger og helt opp i den ingrediensene til  ”Faen ta skjebnen”, sorg, håp og masse svart humor, så kunne du fått noe som ligner på dette.  Dette er en lettlest bok som sitter i deg lenge etter den er ferdig lest. Så om du synes det er flaut å få tårer i øynene får du lese boken alene. Det gjorde jeg.

Boka er gitt ut på Orkana forlag (litt mindre hvitfarge neste gang på papiret takk) og er på 239 sider med mange tegninger

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek