Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved

Det begynner med at to ungdommer blir fisket ut av vannet i Limfjorden. Louise og Liam. De henger sammen i håndjern. Det er selvmord. Historien videre går bakover og framover.  I fortid forteller Louise historien som ledet opp til de to hopper fra broen ved daggry. Det begynner fantastiske da de to møttes og ender håpløshet og grusomhet. Den andre historien som fortelles er hva som skjer etter de to er døde. Louise ser foreldrene sine reaksjoner og deres videre liv uten henne og Liam. Her går det fra vondt til verre til kanskje litt bedre der de prøver å finne ut av et liv uten deres datter, uten deres sønn.

Dette er en vond bok. Vond å lese for foreldre som blir tvunget å tenke den forferdelige tanken ”hva om dette skjedde mine barn”, og vond å lese for ungdom, som får se hvor galt det kan gå.  Både språket og handlingen her er direkte og nådeløs. Det er scener her som tar tak i hjertet ditt og vrir rundt. Du blir tvunget å se hva sorg og sinne kan gjøre med folk. Kan du forestille deg en far som tvinger sin kone å tømme pilleglass etter pilleglass bare for å få henne til å kaste opp rett før hun svelger det dødelige innholdet? Og om du noensinne var i tvil om hvor vond narkoverden er, så er du ikke det etter denne historien. Det er mennesker der ute som har meldt seg ut av vår verden, som ikke spiller med samme spilleregler som oss andre. De spiller ikke engang det samme spill. Det er skummelt hvor brutal verden kan være når disse menneskene gis makt.

Når unger er små er foreldrene heltene deres. Etter hvert som de vokser opp finner de nye helter og båndene svekkes. Men en mor og far slutter aldri å være glad i ungene sine, de slutter aldri å bekymre deg over hvordan det går med dem. Det jeg liker så godt med denne boken er at du også blir kjent med foreldrene til de to som har tatt livet sitt.  For hvor godt kjenner egentlig Louise sine foreldre, og hvor godt kjenner de henne, eller hverandre? En scene i boken virkelig grep meg var når faren er på jakt etter dagboken til jenta i håp om den kan kaste lys over hvorfor hun gjorde det hun gjorde. Han finner en minnebok, en hun skrev som liten. Han åpner den og der, på første side:  

“Beste venn, står det. Og et kolon. Pappaen min, har jeg skrevet”

Det jeg liker mindre er at det blir nesten for mye av det gode, eller rettere sagt, det vonde, på slutten. Det er ingen måte på grusomheter de må gjennomgå.  Og selv om å klare seg selv er en viktig del av å bli voksen, er det ekstremt hvordan hverken Louise og Liam tar kontakt med andre ettersom problemene tårner seg opp.

Jeg så Sanne Munk Jensen i samtale med Nina Aalbu på Nbbk. Der sa hun at en skole hadde kjøpt både klassesett og foreldresett, der både elev og forelder leste samme bok. For til tross for det triste innhold, vil du som ungdom forstå dine foreldre bedre etter du har lest denne, og du som forelder vil huske hvordan det var å være ung og opprørsk.

Det finnes heldigvis ingen selvmordsromantisering her. Boken avmystifiser selvmord, den viser hva som skjer, hvordan likene ser ut, begravelsen og hverdagen etter. For døden er i denne boken slutten. Fortelleren i boken er den avdøde jenta, hun kan ikke, samme hvor mye hun har lyst, trøste foreldrene eller ta tak i Liam sin hånd. Det er for sent, hun er død. Det er ikke noe mer her.

Boka er utgitt på Gyldendal og er på 304 sider. Du finner den også som ebok i eBokBib. Den ble funnet i bokhylla etter anbefalelser av Nina Aalstad under IBBY-foredraget.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

PS! Om du likte filmen Requiem for a Dream vil du like denne boken, og omvendt.