Harry Page er 17 år,
går siste år på high school og vet ingenting om kompliserte forhold før Grace
Town hinker inn i klassen hans. Han har to bestevenner, lesbiske Lola og
australske Murray, og er fornøyd med det. På hjemmefronten finnes en mye eldre
søster som terroriserte skolen og to foreldre som enda er forelsket. Han har
aldri vært forelsket, mer irritert seg over alt dramaet i venner sine forhold
og beundret foreldrene sine “evige kjærlighet”. Men forelskelse er ikke noe du
kan forberede deg på, og du kan aldri være klar for en person som Grace Town …
Harry treffer Grace
igjen på rektors kontor da han forventer å bli tildelt rollen som redaktør for
skoleavisen, en jobb han har jobbet lenge og hardt for. Men den tilbys Grace.
En jente som akkurat har ankommet skolen, som kler seg i gutteklær, går med
stokk og har tvilsom hygiene, ikke akkurat drømmedama, eller? Og hva vet hun om
skriving? Når hun så på toppen av det hele avslår jobben og bare går, sprekker
det for Harry! Han følger etter henne for å skjelle henne ut. Det går ikke som
han trodde. Ikke i det hele tatt. Harry forelsker seg i Grace, han faller fullstendig for en jente han ikke kjenner, en jente med en mørk, mørk bakgrunn og
et vanskelig liv. Det blir vakkert, og det blir vondt.
Det er amerikansk,
og med det mener jeg store følelser, mye dramatikk og morsom dialog. Men det
stikker ikke alltid så dypt. Jeg synes kanskje Harry sier det best på slutten
når han kaller seg kun er en biperson i denne historien. For vi opplever kun Grace
gjennom Harry, hun sier gang på gang at hun er ikke det han tror hun er, og
dermed ikke den vi tror hun er. “Historier med lykkelig slutt er bare
historier som ikke er slutt ennå”.
Noen forhold er så
fulle av følelser, mange og kompliserte, at de blir ustabile. Noen forhold kan
ikke vare selv på tross av at begge gjerne vil. Det er vondt når det ikke
funker, jeg vet, jeg har prøvd og er glad vi gjorde et forsøk. Jeg kjenner så
godt igjen den følelsen Harry har, du kan ikke ta et steg tilbake igjen etter
det første kyss, du kan ikke stappe alle de store følelsene tilbake. Det er alt
eller ingenting! Men det går godt, for tiden leger sår, du finner andre, bedre.
Minnene har du, for selv om det er komplisert er det også noe du husker resten
av livet. Det er bedre å ha elsket og tapt, enn aldri å ha elsket.
Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar