22. juli 2011. Det er snart 10 år siden. Hva er det igjen å si om denne dagen som allerede ikke er sagt? Går det i det hele tatt an å skrive en diktbok om 22. juli? Jeg har lest Kristian Bergquist sin Over alt på jord, og svaret er, tja.
Boken er best som en vei inn for å minnes 22. juli, 10 år etter. Dette er en bok som roter opp minner, eller gir deg mange tanker, om alt som skjedde denne dag, og dagene etterpå. Dikt som prøver å sette ord på noe som kanskje er for mye å ta inn over seg.
Noen holder andres
gråt i hendene
noen sparer
på et rop
noen kaster opp
kjemper for erstatning
og føler seg oversett
noen blir ramma
om igjen
alene
ligger noen
våken om natta
noen skjelver
noen rister
noen tar
medisiner
noen kutter seg
noen vil ta livet sitt
noen vil banke opp
noen vil drikke seg fine
noen vil at hjertet skal
slutte å dunketidunke
noen vil gå barføtt
noen vil forsvinne
noen vil bli gode
noen vil døyve
noen vil finne
nytt og fritt
noen vil ikke
bli forstyrra
og noen vil
føle med deg
Å lese disse diktene er som å ha en samtale med noen om 22. juli. Og gjennom en samtalen forstår du kanskje litt mer av alt du ikke forstår. En samtale:
Om dikteren selv
Om ofrene
Om Norge
Om hvem vi var før
Om hvem vi ble
etter
Og om ABB
Noen av ordene griper deg, noen setninger tenker du videre på. Noen sider blir
du rørt av ,andre blir du flau av. Det er ikke en fullkommen bok, men vi kommer
vel alle til kort i et forsøk å favne alt, forstå alt som skjedde 22. juli
2011. Men det er en start.
Boken er på 156 sider og er gitt ut av Flamme forlag. Den kan også lånes og
leses som ebok på Allbok https://allbok.no/.
Den er med i leseaksjonen txt 2021: Ut av skyggene.
Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek
