Mirakel av Renate Nedregård

Jeg er over gjennomsnittet interessert i musikk, men det er noen typer musikk jeg ikke synes noe om. Korpsmusikk, samtidsmusikk og kor. Og dette er en bok om et Ten Sing-kor. Jeg var skeptisk.

Boken veksler mellom to fortellinger som til slutt treffes på slutten. Den ene forteller om superstjernen Miracle sin hverdag som artist og den andre hennes vei mot toppen. En forespørsel fra eks-kjæresten Johannes om å synge med sine gamle Ten Sing-venninner er nerven som driver boken framover. Hva har skjedd på hennes vei mot artisthimmelen og hvordan blir det og atter stå ved siden av gamle venninner og eks-kjæresten? Det er to veldig forskjellige Rakler vi treffer. Den ene er en ung kvinne på toppen av karrieren, den andre en ung Ten Sing-jente. Men det som binder de sammen er gleden over sangen og usikkerhet på egne evner.

Når syngegleden beskrives er jeg nesten fristet å synge selv, den gleden og roen Rakel finner i sangen er ypperlig beskrevet.  Også hele spillet rundt en musikkarriere: Kor-konkurranser, Idolkåring, managere, PR-folk og hele mediesirkuset er flott beskrevet.

Så skjer det. Jeg letter. Det enorme koret som backer meg, løfter meg opp fra gulvet. Jeg er tilbake! Jeg er tilbake. Kanskje er det Johannes som har brutt ned motstanden min, kanskje er det låten hans som har svekket meg. For jeg klarer ikke å stå imot lenger. Det er nesten som kroppen min blir fjernstyrt, jeg kontrollerer ikke dette selv lenger, låten er en del av meg, stemmen er en del av låten, av koret, av kirken, jeg vet ikke hvor jeg er, musikken tar overhånd.

Lift the shackle off my feet so I can dance

I just wanna praise you

I just wanna praise you

Som sagt var jeg skeptisk, men jeg må innrømme at jeg liker skildringen av Rakel, både som diva og som ukjent jente i Ten Sing-miljøet i Bergen. Og hvordan hun på en måte vokser med karrieren, men på den annen side fremdeles er den hun var når eventyret begynte. Sånn er det i større og mindre grad med oss alle, en del av oss er og blir 16. Da siste side var lest ble jeg sittende og tenke, det hele ble mye mindre dramatisk måte enn jeg lenge trodde. Denne virkelighetsnære måten gjennomsyrer boken og gjør den god. For eksempel: Som en ung kvinne i 20-årene har Rakel sex, her synes jeg det er bra skildret og gjort til en del av livet hennes. Selvsagt er det sterke krefter i seksualitet, både positive og negative, som kommer fram, men jeg liker at sexen blir en del av livet hennes og ikke blir skrevet inn bare for blest eller dramatikk.

Denne boken blir blogget som  en del av CappelenDamm sin Bokbloggturne. I går var det Skolebibliotekaren som sier om den vil bli anbefalt til ungdommen og i morgen er det Elliken som bestemmer om den skal er verdig en plass i bokhyllen hennes. Boken er på 168 sider.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek