Ser hun alltid rett inn i kamera,
Og jeg ser alltid på henne
Lennie
skriver minner om henne og søsteren over alt. På innsiden av yndlingsboken Stormfulle høyder, på greiner, på små
lapper som hun setter fast i jorda med pinner eller slipper i vinden. Hun
skriver dem til seg selv, og til søsteren bailey. Hun prøver å forstå at hun
har mistet Bailey for alltid. En hjertefeil endte livet til storesøsteren så
altfor tidlig, bare nitten år. Og Lennie sliter. Det har alltid vært de to, og
det skulle alltid være de to. Nå er hun alene inni en stor boble av sorg.
Tilbake på
skolen blir det livet enda mer forvirrende. Hun befinner seg plutselig ansikt
til ansikt med verdens nydeligste gutt, og hun går fra den dypeste sorg til
flygende forelskelse på to sekunder. Er det lov å bli forelsket når søsteren
akkurat er død? Lennie kastes ut i en virvelvind av følelser. Fra øyeblikk med
intense smerte når hun savner av søsteren til boblende lykke når kjærligheten
blomster. For hun som aldri brydde seg om gutter er nå meget oppmerksom på dem
og de på henne. Men sterke følelser gjør det vanskelig å tenke klart, og
uskyldige samtaler kan fort spinne ut av kontroll.
Jeg likte:
De mange papirlappene som innleder og avslutter kapitler, skrevet av
Lennie, skildrer gripende hennes sorg og savn etter søsteren. Spillegleden
mellom henne og Joe er inspirerende. Og de nattlige møtene mellom Toby og henne
er desperate.
Lennie og de meget spesielle menneskene hun omgir seg med er særs sjarmerende.
Som kunstner bestemoren, den gifteglade Onkel Big, moren som bare forlot de to
søstrene da de var spebarn, Toby, skate-kjæresten til Bailey, og Joe, den nye
gutten.
Det herlig uoppdragne med historien, den forteller deg ikke hva du bør gjøre,
men heller hva som kan skje i en vanskelig tid. For det er slettes ikke alt Lennie gjør som er
smart, noe er direkte upassende. Sorg,
kjærlighet og kåtskap blandes rundt i hodet til Lennie og tvinger henne til å
bli noen annen enn lillesøster til Bailey. For selv om det kan føles sånn
stopper ikke livet opp etter du har mistet noen. Det vil ikke bli som før, det
vil bli annerledes, men det kan fremdeles være fint. Annerledes, men fint.
Jeg likte
ikke
Den unødvendige banningen. Det kler verken boken eller karakterene. Det er sjeldent jeg tenker så mye over banning
i bøker, som regel passer det inn. Men her stakk det seg ut og ble feil. Men det er en liten skrape i lakken til en morsom,
trist og nydelig bok.
Boken er
gitt ut av Gyldendal og den er på 300 sider. Boken er en del av høstens
tXt-aksjon. tXt
15
Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar