The rise and fall of Gøran Trovåg av Gaute M. Sortland

Møt Gøran Trovåg aka Stuart. For en fyr! I 8 av 10 tilfeller ville han vært ute å kjøre. Mobber eller mobbeoffer, i alle tilfeller ville han vært et uromoment som raskt ville forsvunnet ut av historien. Heldigvis får vi i “The rise and fall of Gøran Trovåg” mer enn bare noen linjer. Vi får hele historien om fyrverkeriet Gøran “Stuart” Trovåg.  Med ham får vi også historien til bestekompisen Eivind som ikke er helt borte han heller. Stuart er den med de store tankene, store faktene store ordene. mens Eivind virker mer vanlig.. Men han overrasker gjennom hele boken denne Eivind.

Vi er i Haugesund, en by, sies det i boken, kjent for “sild og heroin”. Det er vår og det kribler i kropper. Stuart har hørt et rykte om spritkongen selger sprit til mindreårige, han vil finne ut mer. Kompisen Eivind, er skeptisk:

“Dei er farlege, Stuart. Me kan ikkje spøkje med dei typane der. Dei har knivar i baggane sine, og du veit at han der Jarle har knust kjeven til ein fyr? Det er fakta, det. Han låg på sjukehus og greier. Dei bryr seg ikkje om lærarar, politi eller noko.”

Det stopper selvsagt ikke Stuart, som har en god grunn til å mislike sprit og rusmidler.  Men dette er ikke CLUE, eller Hardyguttene, for selv om de driver med undersøkelser etter spritkongen har han, Eivind og Jokki også tid til å starte band: “Froskar i naud”. Da Eivind forfjamset svarer ja til at de kan holde konsert trenger de plutselig låter, og det fort. Og mellom bandøvinger og detektivarbeid, finnes jenter:

“- Du! Jenter er eigentlig flotte greier. Kva synes du om dei?

- Jo. Eg òg har tenkt på det, og eg synest dei er flotte, som du seier, svara Eivind

-  Ja, ikkje sant! Stuart bukka elegant til ei jente i åttande klasse som akkurat gjekk forbi. Ho heva augnebryna, og dei to jentene som ho gjekk saman med, knakk saman i krampelatter og gjekk vidare.

-  Men kva er det eigentlig med desse jentene? sa Stuart og gjekk vidare, han òg. -- Kva trur du dei tenker om oss, liksom?

- At me er dustar, Stuart. Heilt idiotar.

-  Ja, eg har den same kjensla.”

Boka er ikke bare solskinn og hygge, det ligger et mørkt og lurer i kantene. Stuart har det ikke godt hjemme, og uten Eivind som venn ser vi at det kunne gått galt. Dette gjør det også boken troverdig. Alt er ikke fantastisk, alt er ikke nitrist, livet er et sted mellom disse to ytterpunkt. Så er det hva man velger å ta med seg, det triste eller det gode. For Stuart er heldigvis glasset alltid halvfullt selv når det nesten er tomt.

Du får korte kapitler med et hverdagslig språk, og selv om jeg liker best fantastisk litteratur, blir jeg sjarmert av boken.Jeg leste først om boka hos på  Elis lesebabbel. Hun liker ikke fantastisk så godt. Jeg synes Stuart selv beskriver det traurige med “hverdagsbøker” best med sin forklarelse av realisme:

“-- Eg kjenner at det har blitt nok dramatikk for ei stund no,  sa Stuart. --Får ikkje håpe det blir så mykje meir av det. Spionasje, flukt og slåsskampar. Nervane mine toler det ikkje. Ikkje magen heller. Det blir for mykje realisme. Og eg hatar realisme!

[...]

--Kva betyr realisme, eigentleg?

-- Det betyr at alt er altfor mykje slik det er, utan noko magi innimellom. Alt er berre kvardag og grå asfalt og ein liten fyr som meg som blir banka opp og må snakke med PP-tenesta og alle desse.”

Les en bok som får deg til å lengte etter sommeren, etter late dager og varme kvelder der verden er ny, spennende og litt farlig. Det passer godt nå som vi har fått den første smakebiten av sommeren 2014.

Boken er med i årets txt-aksjon, er gitt ut på Samlaget og er 107 sider kort. På nynorsk! 

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek