Kildens vokter av Emma Itäranta

“A beginning is very a delicate time.”

-       Dune av Frank Herbert.

“Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne”, sa kvinnen på platen. “Historien har ingen begynnelse eller slutt, det finnes bare hendelser som mennesker gir form av historier for å forstå dem bedre … Og for å fortelle en historie, må man velge hva man lar være å fortelle.”

-       Kildens vokter av Emma Itäranta.

Dette er to svært forskjellige framtidsvisjoner. Den ene er en klassiker inne science-fiction, filmatisert, lagd dataspill av, lagd tv-serie av. Den andre er den finske forfatteren Emmi Itäeanta sin debut roman. “Dune” er en rom opera satt langt inn i en fjern fremtid, “Kildens vokter” er satt til en nær fremtid på jorden.  Men begge historiene handler om noe av det viktigste som finnes. Vann.

Vi lever på den blå planet. Mer enn 70 % av jordens overflate er dekket av vann. Vi mennesker består av opptil 60 % vann. Men vi tar vannet for gitt,vi som lever i en overflod av det. Vi tenker ikke på hvor mye vann vi forbruker daglig (estimat fra 130 til 200 liter). Hva visst alt dette vannet måtte hentes og bæres hjem? Det er snakk om når oljen tar slutt,men hvor mye verre er det ikke å mangle vann?

Jeg fikk min oppvåkning med (http://ungdomsboka.blogspot.no/2009/09/dune-hvordan-dataspill-frte-til-lesing.html). Denne boka kan være din oppvåkning.

“Kildens vokter” er en dystopi. Klima har forandret seg. Det finnes ikke lengre vintre. Det er alltid vannmangel. Verden er nå styrt av militære som har tatt makten, ikke folkevalgte som har fått makten. I denne verden får vi en historie satt en liten bygd i det som i dag kalles Finland. Utenfor bygda bor en te-mester, i lære hos han går hans datter Noria, hovedpersonen. Når faren viser Noria den skjulte kilden i fjellene begynner romanen virkelig for meg. Skildringene av det under som er vann er virkelig vakre.

Men verden forandrer seg stadig. Ingen lever evig og etterhvert ser Noria at hun ikke kjenner samfunnet rundt seg. Hun har levd privilegert og forstår ikke hvor desperat samfunnet trenger vann. Når en beskyttende hånd som er holdt over familien forsvinner finner hun ut hvor nådeløst samfunnet kan være. På toppen av det hele finner Noria og venninnen Sanja noen blanke disker i plastgraven som kan inneholde informasjon fra tiden før. Men hvordan hente den ut?

Det er spennende å oppdage en ny verden. Det skumleste er det som ikke sies. Det som ikke vises. De dørene i bygda som får enn blå sirkel malt på seg går alle utenom. Sirkelen står for vannforbrytelser. Folkene som bor bak døren forsvinner, ingen vet hva som skjer, ingen spør, vannforbrytere omtales ikke mer. Boka har også mange aha-opplevelser. Det blir beskrevet noe fra vår tid sett med fremtidens øyne. Plastgraver. Vannbluss. Så plutselig tenker du, jammen, det er jo ... Og kanskje er det det som gjør det største inntrykket. En verden så lik, men allikevel så fjern fra vår egen verden. Savnet av vinteren. Hva skjedde egentlig med vår verden?

“Hva man lar være å fortelle”, se der er spenningen og frustrasjonen i denne finske romanen.

Det å lese en historie. Det å forvente en historie. Det å få noe annet. For her er det mye som ikke blir sagt, du kan la det frustrere deg, eller du kan tilpasse deg historien. Den er mindre enn du tror, men den rommer mye mer.

Boken er gitt ut på Gresvik forlag. Den er på 250 sider. Boken er valgt til å være høytlesningsbok i høst under nordisk litteraturuke: http://bibliotek.org/no/aarets-litteratur-og-tema/aarets-litteratur/kildens-vokter/

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

En kuriositet.

I vår verden selges også vanlig vann dyrt. Vann fra springen tappes flotte flasker og gis elegante navn. Et slikt fancy flaskevann heter Veen og er finsk. Veen waters har tatt navnet sitt etter vannånden Edo Veen fra det finske nasjonaleposet Kalevala. Jeg spurte fint om å få en p.g.a. av etternavnet mitt, og fikk noen flasker. Vet du hva? Det smakte som vann.