I år var det Hilde Mugaas som presenterte ungdomsbøkene. Hun er frilansskribent, manuskonsulent og jobber i bokhandel. Hun har en mastergrad i litteraturformidling fra Universitetet i Oslo, og har vært redaktør for tidsskriftet bøygens nummer om barne- og ungdomslitteratur. Hun er også med i Ubok-redaksjonen
Og i år som tidligere år spurte jeg igjen fint om jeg fikk lov å poste denne gjennomgang av gode, gode ungdomsbøker. Og nok en gang fikk jeg ja. Denne listen kommer også på trykk i neste utgave av Ibby Barnebokforum.
Et så langt og godt innlegg fortjener å nytes i passelige biter, dette er del en. Del to finner du her. http://ungdomsboka.blogspot.no/2015/12/gjesteblogginnlegg-ibby-gode_7.html
Humoristiske
bøker
Ungdomslitteraturen
er temmelig mørk og dyster for tiden, og morsomme bøker kan være vanskelige å
finne frem til. Typisk for de morsomme ungdomsromanene i år, er at de gjerne
har en alvorlig rammefortelling, eller at fortellerstemmen er utpreget kynisk,
sarkastisk eller negativ. Det er overdrivelsene i disse romanene som gjør at de
blir morsomme likevel.
I fjor fikk Liv
Marit Weberg gode kritikker, og mottok Kulturdepartementets litteraturpris, for
sin debutroman, Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. I årets bok, Det
er heldigvis ingen som trenger meg, er hun tilbake med den samme navnløse
jeg-personen, den samme lune humoren og det samme skarpe blikket på samfunnet.
Samtidig som boken er morsom, tar den opp viktige spørsmål som hva man skal
gjøre med livet sitt, og hvor vanskelig det kan være å virkelig forstå at andre
mennesker trenger en. Hvor viktig er det egentlig med BSU-konto? Burde man
kanskje heller investere pengene i utseendet, og så satse på å finne en rik
kjæreste? Vi følger hovedpersonen gjennom en uventet suksess som selger i en
dyrebutikk, på selvrealiseringskurs, hun flytter inn i et kollektiv og går på
blinddates. Dette byr på mange morsomme situasjoner, som alle preges av Webergs
humoristiske og såre blikk på hvordan det er å være ung akkurat nå, og hva alle
kravene som samfunnet stiller kan reduseres oss til.
To av de største,
amerikanske ungdomsbokforfatterne for tiden, John Green og David Levithan, har
slått seg sammen og skrevet en ellevill bok om tidenes beste musikal, om
kjærlighet, om å være skeiv, og om to gutter med samme navn. Denne boken et
godt eksempel på negative hovedpersoner i morsomme ungdomsbøker. Will Grayson
nr. 1 har bestemt seg for å ikke bry seg om noe eller noen, mens Will Grayson
nr. 2 sliter med en alvorlig depresjon. Det som gjør dette til en morsom bok,
er første og fremst karakteren Tiny Cooper. Han er alt annet enn «tiny», han er
faktisk ganske stor, men personligheten hans er enda større. Han er en
virvelvind av glede og følelser, konstant forelsket, stort sett i en ny gutt
hver dag, mens han planlegger musikalen om sitt liv, som selvsagt skal bli
verdens beste musikal. Tiny er ikke kynisk eller negativ, han er tvers igjennom
ærlig, naiv og han elsker alt og alle! En herlig kontrast til de ellers ganske
dystre hovedpersonene. Will Grayson nr. 2 spør seg selv på et tidspunkt
«hvordan har jeg endt opp med å date denne glaserte kakebiten av en gutt?» Sånn
er Tiny!
Jeg og Earl og jenta
som dør
har blitt sammenlignet med Faen ta skjebnen, eller The fault in our
stars som er originaltittelen. Begge handler om kreft, men dette er en
ganske annerledes fortelling. Kanskje er det fordi man her ser sykdommen
utenfra? Rachel får kreft, og Gregs mor nærmest tvinger ham til å dra på besøk
til henne. Greg blir ikke forelsket i Rachel, vennskapet deres forandrer ikke
livet hans, Greg sier rett ut at Rachels sykdom ikke lærte ham noen ting. Det
hørres forferdelig ut, men er faktisk ganske morsomt fortalt. Særlig fordi Greg
hele tiden kommenterer måten han forteller sin egen historie på. Han er en
veldig tilstedeværende fortellerstemme, som kontinuerlig prøver å overbevise
leseren om at det er galskap å lese videre. Han synes boken er forferdelig
dårlig. Kapittel 3 er for eksempel kalt «La oss bare bli ferdige med dette
pinlige kapittelet». Til tross for Gregs mange forsøk på å få meg til å slutte
å lese, ville jeg bare fortsette, aller mest for å bli bedre kjent med denne
underlige, negative fortellerstemmen.
Dystopier
Dystopier er
fortsatt en populær sjanger som det kommer mange nye titler i. Heldigvis er de
så varierte at i hvert fall jeg aldri går lei! Mange av bøkene tar opp samfunnssaktuelle
temaer, som klimaproblemer og politikk.
Spring så fort du
kan
er en nydelig fortsettelse på boken Ett sekund om gangen fra svenske
Sofia Nordin. En febersykdom har tatt livet av nesten alle, men Hedvig og Ella
prøver å overleve på en undervisningsgård. På slutten av forrige bok møtte de
gutten Ante, og det er han som er fortellerstemmen i denne boken. På samme måte
som Hedvigs motto var «ett sekund om gangen», det var sånn hun måtte
tenke for å komme seg gjennom de vanskelige dagene, har «spring så fort du
kan» vært Antes taktikk. Han skammer seg over at han var så feig at han
stakk av fra moren da hun ble syk, og at han lot være å dra på besøk til jenta
han var forelsket i, fordi han var redd for å bli smittet. Nå har han bodd
under en presenning hele høsten, helt alene med sin dårlige samvittighet,
livredd for å møte andre. Men han treffer altså Hedvig og Ella, og blir med dem
til gården. Når de nå er tre på gården, er det klart det blir litt mer
dramatikk. Særlig fordi det kommer en gutt, noe Ella og Hedvig savnet veldig i
første bok. Ante liker dem begge, men på forskjellig måte. Nordin er virkelig
god på få frem de ulike personlighetene deres, og særlig hvordan relasjonene og
dynamikken mellom dem tar form. Ante, Hedvig og Ella er fortsatt typiske
tenåringer, til tross for at verden er forandret. Dette er en dystopi for
lesere som synes det kan bli vel mye action og drap i de andre bøkene. Den er
stillferdig, men fortsatt intens og spennende.
Øya er andre bok i Beta-serien, som handler om Norden
60 år frem i tid. Staten Skandia skulle være den perfektet staten. Alt det vi
ofte tenker på som negativt i vår tid, som egoisme og overforbruk, skulle ikke
finnes, men som med alle utopier, har også dette nye samfunnet slått feil.
Ytringsfrihet og demokrati er to viktige ting innbyggerne nektes. Vi følger en
gjeng ungdommer som har stukket av og gjemt seg på en øde øy. De vil ta opp
kampen mot regimet. En av dem, Livni, ble igjen, og kjører et dobbeltløp for å
skaffe ungdommene på øya informasjon innefra. Betaserien er
spennende og ambisiøs. Vi følger historien fra mange vinkler, både fra
opprørerne og de som tjener regimet. De mange ulike fortellerstemmene kan bli
litt forvirrende å forholde seg til, men er samtidig med på å gi et grundig
helhetsbilde av hvordan Skandia styres, og hvem ungdommene kjemper mot. Det
flotteste med denne serien, synes jeg er hvordan kunst blir fremstilt som et
mektig våpen. Kunst er forbudt i staten Skandia, fordi alle former for frie
tanker og uttrykk er farlige i en totalitær stat. Ungdommene har altså aldri
møtt kunst før, men på øya finner de et lager med malerier, bøker og
skulpturer, og de skjønner at dette kan brukes til å vekke de andre
innbyggerne, de som ikke forstår hvor hjernevasket de har blitt.
Dystopier er
spennende, men zombiedystopier må være det aller beste! Mostue fikk Uprisen i
fjor, for boka I morgen er alt mørkt, Brages historie. Nå har han
skrevet den samme skumle, spennende historien om igjen, bare med Marlen i
hovedrollen. Et virus som først ble oppdaget i Japan, gjør mennesker forrykte.
De bli ekstremt aggressive, og dreper og ødelegger overalt hvor de kommer.
Ingen vet hvordan viruset smitter, eller hvordan det kan stoppes, og til slutt
når det også Norge. I motsetning til Brages gruppe, prøver Marlen sammen moren
og noen andre å finne trygge steder i byen istedenfor i skogen. Marlen har en
naturlige skepsis overfor andre mennesker, noe hun dessverre også har god grunn
til. Nå når samfunnet har gått i oppløsning, er folk enda mindre til å stole på
enn før. Samtidig ønsker hun seg mer enn noe annet å kunne føle seg som en del
av en gruppe. Hun vil bidra og gjøre nytte for seg, men den dårlige
selvfølelsen hennes gjør at hun ikke ser at hun faktisk har mye å komme med.
Mostue skriver spenningstopper som få andre. Samtidig tegner boken en veldig
fint portrett av ei jente som føler seg fortapt og utenfor. Boken kan fint
leses uavhengig av den første, fordi hele fortellingen fortelles fra
begynnelsen av. Jeg tviler imidlertid på at det finnes lesere som ikke vil lese
begge når de først har begynt, for dette er en historie man blir hekta på. Jeg
krysser fingrene for at han fortsetter å skrive om dette universet!
Her er Ungdomsboka
sine tanker om I morgen er alt mørk, Brages historie: http://ungdomsboka.blogspot.no/2015/08/i-morgen-er-alt-mrkt-brages-historie-av.html
Lars Mæhle har
skrevet en klimadystopi som tar oss med inn i fremtiden. I 2052 har all isen på
jordkloden smeltet. Kun i Østen er man opptatt av fornybar energi, mens i
Vesten har man oljetriangelet, Norge, Danmark og Skottland, som er diktaturer
hvor klimaengasjement og forskning på grønn energi er strengt forbudt. Den
berømte kineseren Wu Lo står bak et realityprogram som skal spilles inn på
Bouvetøya i Sørishavet. Der skal fem ungdommer fra fem forskjellige kontinenter
kjempe om en pengepremie. Oppgavene dreier seg om hvordan man overlever i en
verden stadig mer truet av ekstremvær, energikriser og behov for miljøvennlige
boliger og transportformer. Den europeiske deltakeren blir Roland fra Oslo, en
innbitt individualist og sterk klimaforkjemper, til tross for at dette er
forbudt i Norge i 2052. Han har ikke meldt seg på frivillig, men er blitt
plukket ut, og faren signerte papirene uten at Roland fikk vite noe. Plutselig
befinner han seg ombord på en båt på vei til Sørishavet sammen med de andre
deltakerne, og det finnes ingen måter å unngå realityprogrammet på. Rolands
motivasjon for å vinne er hovedsakelig at han irriterer seg over de andre
deltakere, samt at familien trenger penger hvis lillebroren skal få en
utdannelse. Bouvetøya er preget av et ugjestmildt klima og ekstremvær som ingen
kan kontrollere. I tillegg blir konkurransen infiltrert av forrædere, og Roland
og de andre deltakerne må etterhvert kjempe for livet. Lars Mæhle klarer i mine
øyne den vanskelige balansen det er å skrive engasjert om en politisk sak uten
at det blir moraliserende. Dette kommer først og fremst av alle diskusjonene
mellom deltakerne i konkurransen. Mæhle serverer ingen ferdige løsninger, men
skaper et rom for refleksjon og diskusjon. Samtidig synes jeg han får frem
kompleksiteten i klimautfordringene på en god og forståelig måte, og boka byr
på mange viktige poeng og diskusjoner. Den er lærerik, interessant, og mest av
alt ekstremt spennende. Og den er ikke bare for de miljøinteresserte, men for
alle som vil ha en godt skrevet spenningsroman.
Her er Ungdomsboka
sine tanker om boken: http://ungdomsboka.blogspot.no/2015/10/bouvetya-2052-av-lars-mhle.html
De lojale er avslutningen på Divergent-serien av
Veronica Roth. I tredje og siste bok får vi endelig svarene på alt vi har lurt
på gjennom den spennende serien: Hvorfor er samfunnet delt inn i fraksjoner?
Hvorfor er noen divergente, og hvorfor er det så farlig å være divergent?
Meto er en av de
røde i huset, det vil si at han tilhører den eldste gruppen. Han vet ikke noe
om hvor han var eller hvem han var før han kom til huset, men han vet at alle
som har vært røde før ham, har forsvunnet. Meto vet at han ikke har lang tid på
seg, og han må prøve å finne en måte å unnslippe huset på før han også
forsvinner. Det er vanskelig å rømme fra et hus med så mange strenge regler i
huset. Tidsskjemaet er veldig strengt, for eksempel må guttene vente i 50
sekunder mellom hver matbit de spiser, så man makismalt kan få 72 biter i løpet
av et måltid. Lederene har sovemiddel i vannet deres så de ikke skal kunne
holde seg våkne om natten, og maten er saltet så mye at det gjør vondt å la
være å drikke vann. Dette er en underlig og fascinerende historie om et lite
samfunn der gutter vokser opp uten å vite at det finnes noe som heter mamma,
jente eller familie. Det handler om maktmisbruk, om maktovertakelse, og om hva
som skjer når orden oppheves og blir til kaos.
Tegneserier
Det kom ikke så
veldig mange tegneserier / grafiske romaner ut for ungdom 2015, men det som
blir gitt ut, er preget av originale idéer og god kvalitet.
Original er i hvert
fall Futen av Runde og Solberg! De blander sammen gammel mytologi med
parodier på det moderne, norske samfunnet i en ellevill kombinasjon. Knut Nærum
kalte dette for «Asbjørnsen og Moe på steroider», en ganske treffende
beskrivelse. Første gang vi møter Futen, er han på besøk hos Dovregubben for å
få ham til å betale skatt, noe han ikke har gjort på 116 år. «Dette er så
typisk. Ingen respekt for velferdssamfunnet. Vi hadde vore i mørkaste
middelalderen viss ikkje storfolk hadde forstått at dei må dele med småfolket!»
Dette er Futens kommentar før han klarer å overbevise Dovregubben (med en kniv
gjennom øyet) til å innse at det er «en glede å betale skatt!» Solbergs
blyanttegninger er helt nydelige.
For fem år siden kom
Axel Hellstenius og Morten Skårdal med romanen Fittekvote, om Victoria
Bakke som søker på befalskolen. Ingen tror hun skal klare det, men hun er fast
bestemt på å bevise at hun kan flere ting enn å jobbe i morens frisørsalong.
Boken vant Uprisen, og nå kommer den som grafisk roman. Det er en spennende og
fortsatt høyaktuell fortelling, som absolutt tåler å bli gjenfortalt i et nytt
format. Illustratør Line Halsnes debuterer som tegneserieskaper med Nærkamp.
Halsnes har selv vært vognfører på et pansret kjøretøy, slik som Victoria,
så hun kjenner miljøet godt. Jeg synes særlig hennes kreative bruk av utsnitt
og vinkler gjør fremstillingen dramatisk og spennende.
Her er Ungdomsboka
sine tanker om Fittekvote: http://ungdomsboka.blogspot.no/2010/11/fittekvote-av-axel-hellstenius-og.html
Apefjes-serien er en
blanding av tegneserie og roman, det vil si at det er noen sider med bare
tekst, og noen sider som bare er tegneserie. Teksten er lettlest og med korte
setninger, så selv om det er en tykk bok er den ikke vanskelig å komme gjennom.
Det visuelle har fått et litt røffere uttrykk i denne boken, som er nummer tre
i serien. Martin, eller Miro som han også kalles, må finne moren som har
forsvunnet på mysisk vis, samtidig som han lærer mer av sin forhistorie og om
seg selv, fordi han møter en genteknolog. Da jeg så tittelen første gang,
tenkte jeg at det var et eller annet fancy våpen han skulle ta i bruk, som en
gigantisk lighter, men her er det Oda, datteren til politimannen, som er
flammetenneren. Martin blir altså forelsket. Dette gjør ikke at handlingen blir
klissete og sentimental, det er fortsatt formulert på Martins karakteristiske
og knappe vis: røft, enkelt og flott fremstilt.
Her er Ungdomsboka
sine tanker om boken: http://ungdomsboka.blogspot.no/2015/08/apefjes-3-flammetenner-av-tor-erling.html
Fantasy
De siste årene har
vi hatt noen store suksesser med norske fantasyserier. Aller først skal jeg
presentere første bok i noen oversatte serier.
I Rød dronning
blir vi tatt med inn i en verden som består av to typer mennesker: de med
sølvblod og de med rødt blod. Sølvingene er nesten som guder, de har magiske
evner, som de bruker som argument for at de er en overlegen rase, og at det er
naturlig at de hersker over rødingene. De får dem til å kjempe
gladiatorlignende kamper mot hverandre, kun for underholdningens skyld, og de
tvinger dem ut i meningsløse. Ingen rødinger har magiske evner. Bortsett fra
vår heltinne, Mare Rabben. Da de sølvingene finner ut dette, bestemmer de seg
for at det tryggeste er å ha Mare i nærheten, så de har kontroll på henne og
kreftene hennes. Hun blir tvangsforlovet med den ene sølvingprinsen, og hver
dag må hun sminkes så ikke de andre sølvingene forstår hvem hun egentlig er.
Hvis det blir kjent for rødinger og sølvinger at Mare har rødt blod og magiske
krefter, er sølvingenes posisjon som herskere i samfunnet, truet. Mare lærer
seg å bruke kreftene sine, men må også lære å oppføre seg som en sølving, noe
den opprørske og ville Mare hater. Hun hater sølvingene, og hun hater at
familien og vennene hennes tror at hun har sviktet dem. En fantastyroman om
klasseforskjeller er ikke noe nytt, men likevel føles denne veldig original.
Flere ganger overrasker historien med andre vendinger enn man tror, så
handlingene er langt ifra så forutsigbar som jeg først trodde. Det er et
overbevisende og godt skildret univers, lett å se for seg, og lett å leve seg
inn i. Oversetter Carina Westberg har valgt å oversette noen person- og
stedsnavn. Dette ser vi ikke så ofte i ungdomsromaner, men det er godt
gjennomført, og det gir oversettelsen et mer helhetlig, norsk preg.
Half Bad og Half Wild er de to første
bøkene i en serie om hekser av britiske Sally Green. I hennes univers lever
hekser side om side med vanlige mennesker, men samtidig er det store konflikter
mellom de onde svarte heksene og de gode hvite heksene. Nathan vokser opp i en
hvitheksfamilie, men han er bare halvt hvit. Faren hans går for å være den
ondeste svartheksen som noensinne har levd. De har aldri møtt hverandre. Når en
heks blir seksten, må han eller hun få tre gaver av en voksen heks. Dette er
nødvendig for at den unge heksen skal kunne finne sin magiske evne. Det ser
ikke ut til at noen av hvitheksene kommer til å ta sjansen på å gi Nathan disse
gavene, fordi de er redde for at han skal vokse opp og bli en ond heks. I
tillegg blir han holdt i bur, fordi de tror at faren hans vil komme og gi ham
disse gavene. Når man ser hvordan hvithekssamfunnet behandler Nathan, som er
ung og forvirret og ikke har gjort noe galt, blir det etterhvert tydeligere at
de hvite heksene slett ikke er så gode som de selv påstår. Kanskje er heller
ikke de svarte heksene så onde som sitt rykte? Det er, særlig i den første
boka, ganske mange heftige vold- og torturscener, så det er ikke noe for sarte
lesere. I bok nummer to roes tempoet litt ned. Green skriver veldig interessant
om heksekunstene: her er det ikke tryllestaver og magiske formularer, men
sofistikerte og kreative ritualer som ofte involverer bestemte månefaser og
store mengder blod. Serien tar opp viktige spørsmål som tilknytning, identitet,
og hva ondskap egentlig er.
Jernprøven er første bok i en ny serie av de
kjente forfatterne Holly Black og Cassandra Clare. Det handler om trollmenn og
magiskoler. Tvisten her, er at hovedpersonen Call hele livet har fått høre av
faren at han ikke må klare opptaksprøven til Magisteriet. Faren til Call
vil helst at de skal holde seg unna det magiske miljøet, for det var det som
var skyld i at Calls mor døde da han var liten. For lesere som elsker Harry
Potter-bøkene, er dette en trygg anbefaling. Hvis man har fått litt nok av
sånne serier, skal man kanskje la denne ligge. Den er godt skrevet, og
det er noen originale variasjoner over et ellers kjent tema her, men
universet minner påfallende mye om Harry Potter.
I høst kom den
etterlengtede avslutningen på Ravneringenetrilogien! I Evna viser Siri
Pettersen at hun ikke bare er god til å beskrive enkeltmenneskers personlighet
og skjebne, men et helt folkeslag sin særegne mentalitet. Hirka er i en tredje
verden, hos de blinde. Det er et stolt folk, noe Pettersen formidler på en
imponerende måte. Det er overbevisende, flott og samtidig morsomt. Jeg tror
absolutt at denne avslutningen vil svare til fansens skyhøye forventninger.
Tonje Tornes er en
annen norsk fantasyforfatter som også har høstet mye anerkjennelse for sin
Kire-serie. I bok nummer to møter vi Erik som er blitt en mørkere og mer
alvorlig hovedperson enn i første bok. Det er lett å komme i tvil om han
egentlig er en pålitelig forteller. Han får oss til å lure på om vennene hans
er til å stole på, og om læreren deres egentlig vil dem vel. Men, kanskje er
det bare huldreriene til Flora som har fordreid hodet hans?
Her er Ungdomsboka
sine tanker om boken: http://ungdomsboka.blogspot.no/2015/10/kire-2-forbannet-av-tonje-tornes.html
Spøkelsesromaner
Vi er i London, og
de siste tiårene har en gjenferdsepidemi herjet de britiske øyer. Ingen vet
hvorfor, men spøkelser har begynt å skape store problemer for de levend. Dette
har ført til noen endringer i samfunnet. Man lever med portforbud om kveldene,
og det finnes noen særlige gjenferdslamper som tennes om natten. De som
produserer jern og sølv tjener selvsagt godt, og det samme gjelder
lavendelbransjen. Det har også begynt å dukke opp agentbyråer som skal hjelpe
vanlige mennesker med gjenferdsrelaterte problemer. Disse byråene består stort
sett av ungdommer, fordi man mister evnen til å se og høre gjenferdene
etterhvert som man blir eldre. Ofte har de likevel med seg voksne rådgivere.
Men dere kan jo tenke dere at de voksne jo selvsagt mest til bry, så i
agentbyrået til Lockwood finnes det ingen voksne. Hovedpersonen, Lucy Carlyle,
ble tidlig ansett som et særlig talentfullt barn. I tillegg til å høre
gjenferdene, kan hun også kjenne hvilke følelser de har, og på den måten bedre
forstå hvorfor de går igjen. Dette gir henne et fortrinn når det gjelder å bli
kvitt dem. Etter en ulykke som tok livet av alle kollegene hennes, og gjorde at
hun ikke lenger kunne stole på den voksne sjefen for agentbyrået, rømmer hun
til London. Hun går på mange mislykkede jobbintervjuer, før hun havner hos
Lockwood & Co. Her er den viktigste regelen at ingen får ta to kjeks på rad
når de har tepause. De bor samme sted som de arbeider, og de har sine originale
og kanskje litt uforsvarlige metoder. Stroud klarer å introdusere leseren for
et univers med mange regler. All informasjonen man trenger er flettet sømløst
inn i de spennende oppdragene agentbyrået får. Jeg vil ikke si så mye om hva
akkurat de går utpå, annet enn at her fungerer alt: karakterene og forholdet mellom
dem, den britiske humoren, og selvsagt de utrolig spennende oppdragene. Det er
en serie som kan passe til mange lesere – både gutter og jenter, og hele
aldersspennet 12 til 18.
Tor Arve Røssland,
som sto bak den popuære serien Svarte-Mathilda, er tilbake med flere spøkelser,
denne gangen i en enkeltstående historie. I Glimt kobler han også en
nåtidshistorie med en historie fra fortiden. I nåtid handler det om en gutt som
flytter til en liten øy. Fortidshistorien er lagt til den samme øya, men her er
vi i krigens dager. Boken er ikke på mer enn litt over 200 sider, men her kommer
vi likevel helt inn i begge historier, de kunne faktisk fungert som to
selvstendige fortellinger. Det tror jeg er fordi Røssland har droppet å gjøre
dem mer kompliserte og detaljerte enn nødvendig. Det gjør begge to mer
overbevisende. Jeg er kanskje mer lettskremt enn de fleste, men likevel: denne
boken kunne jeg bare lese til frokost (som er den minst skumle tiden på
døgnet). Noen ganger måtte jeg likevel holde meg litt for øynene, samtidig som
jeg leste. Høy gåsehudfaktor med andre ord.
Hilde Mugaas
Her er de tidligere listene over fabelaktige ungdomsbøker:
IBBY-listen 2012:
http://ungdomsboka.blogspot.no/2012/12/arets-beste-ungdomsbker-2012.html
IBBY-listen 2013:
http://ungdomsboka.blogspot.no/2013/11/arets-beste-ungdomsbker-2013-del-1.html
http://ungdomsboka.blogspot.no/2013/11/arets-beste-ungdomsbker-2013-del-2.html
IBBY-listen 2014:
http://ungdomsboka.blogspot.no/2014/11/gjesteblogginnlegg-ibby-2014-aktuelle.html
Her er de tidligere listene over fabelaktige ungdomsbøker:
IBBY-listen 2012:
http://ungdomsboka.blogspot.no/2012/12/arets-beste-ungdomsbker-2012.html
IBBY-listen 2013:
http://ungdomsboka.blogspot.no/2013/11/arets-beste-ungdomsbker-2013-del-1.html
http://ungdomsboka.blogspot.no/2013/11/arets-beste-ungdomsbker-2013-del-2.html
IBBY-listen 2014:
http://ungdomsboka.blogspot.no/2014/11/gjesteblogginnlegg-ibby-2014-aktuelle.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar