Søk i denne bloggen

onsdag 16. desember 2015

1992 av Jon Ewo

Feelbad-trilogien til Jon Ewo kommet til veis ende. Han har skrevet tre bøker om tre forskjellige Norge som kunne blitt, men heldigvis ikke ble:

1920: Om Norge ikke kom seg ut av av unionen med Sverige og at oljeeventyret startet tidlig.
1957: Om Hitler vant krigen og Norge ble en del av Stor Germania.
1992: Om Norge var en del av Sovjetunionen under den kalde krigen. På 90-tallet falt jernteppet, kommunismen forsvant og Øst-Europa åpnet seg opp. 

Hva om Norge var et av de landa som nå skulle prøve seg på egen hånd etter årevis under Sovjet sitt styre?
Det som skal sette tidsånden er uroen i et ungt land som skal finne seg selv etter tiår med brutal undertrykkelse. Vi har politisk uro, en aktiv hær, minoriteter som gjør opprør og voldsomme miljøødeleggelsene. Dette var Øst-Europa på 90-tallet, dette er NDR, Norges Demokratiske Republikk i 1992. Der jeg kjente 90-tallet mest i denne boken var i volden. Det er mye vold her, mye tilfeldig vold. Det kunne vært en Tarantino-film

Irina er bare 20 år. Men hun har opplevd mye på sine få år. Hun har fått et barn, og gitt det vekk, hun har blitt prostituert og hun har ansvar for en bror med Asperger syndrom.
Karl er 18 år. Karl har regler, mange regler, som alle må følges. Men når de kommer i konflikt er det en regel som er viktigere enn de andre: “Søs vet best”.
De bor begge i Narvik og jobber for Tatjana, en godhjertet horemamma. Så blir Irina sin hovedkunde, minister for nord-områdene Nicolai Widding, drept under et besøk på “Den røde mølle”. De samiske separatistene viser seg å være russere i forkledning. Noe er råttent i NDR. Irina og broren Karl får med seg en dokumentmappe full av hemmeligheter og flykter mot hovedstaden Stavanger der det er en kime av frihet og en fri presse. I hælene har de Norges mest hensynsløse mann, Anders Jedde, og hele hæren.

De er sparsommelige på beskrivelser disse bøkene, men fulle av handling. De kunne nesten vært satt i når som helst for det er ikke mye her som skiller 1920 og 1992. For ungdommen er vel uansett disse årstallene for lenge siden. Jeg liker at Ewo skriver kort og konsist, det finnes nok mursteiner, men til syvende og siste er disse verdene så bra at jeg skulle ønsket de var mer utforsket. Så til landets spillutviklere, her er tre spillideer:

"1920: Slag etter slag”: Et slossespill satt på oljeplatformene i Nordsjøen, du starter som ukjent og må gå boksekamp etter boksekamp for å komme deg opp og vekk.

"1957: Rød vs. Hvit”. Et FPS der du kan spille kommunist eller nazist. Alle brettene er satt i et nazistisk Oslo.

"1992: Europavei 92“ Et kjørespill gjennom et dystert landskap, nydelig norsk natur tilsmusset av årevis av røyk og utslipp.

Boken er gitt ut av Cappelen Damm og er på 243 sider

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar