Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

Generasjon perfekt blir dagens ungdom kalt. De har høye ambisjoner, stor kapasitet og er dyktige, veltrente og seriøse. Den eldre generasjon klager litt på mangelen på opprør og er bekymret for for mye stillesitting og skjermbruk, men utover det, får ungdommen, dere, mye godord.

Hovedpersonen i denne boken er langt fra dette glansbildet. Som hun sier “Man er sin egen lykkes smed. Og jeg er en eksepsjonelt dårlig smed”. Hun har nettopp gått ut av videregående og skal begynne på høyskole. Til tross for at hun har bestemt seg for å gjøre en innsats, få seg nye venner og virkelig starte livet har det skåret seg allerede på side ni. Selv om hun tilfeldigvis og noe motvillig får seg en kjæreste gjør det egentlig ikke ting så mye bedre. Hun er ikke så flink med mennesker, ikke så flink til å ta valg, ikke så interessert i andre eller eget liv. Hun vil bare være i fred. Men i det å bli voksen ligger det at du må klare seg selv. Det er denne kampen som fører til mange morsomme og pinlige situasjoner.

“Og akkurat når jeg tror situasjonen ikke kan bli særlig verre (jeg ligger gjemt under en benk, har ligget der i 25 minutter, jeg er ødelagt som menneske, både fysisk og psykisk), blir den faktisk det.

Det som skjer er at noen tråkker på den ene fingeren min.”

Det er ikke så mange morsomme ungdomsbøker. Kanskje er det fordi det er vanskelig å skrive noe morsomt som treffer mange? Det finnes så mange typer humor. Det morsomme i denne boken er hvor ekstremt negativ og tafatt hovedpersonen er. Om du liker ironi, det motsatte av det som sies gjør, om du liker svart humor, der du kanskje ler litt mer av enn med noen, vel da er dette boken for deg. Jeg tenkte av og til på Mr. Bean, særlig når jeg-personen skal drive veikro, der skjedde mye flaut.

Kapitlene er korte og enkle, men glir inn i hverandre, kapitteloverskriften kan være et svar på slutten forrige kapittel. Å lese boken er som å lese tankene til en annen person, det er helt uten filter. Så det er en god del banning her, og av og til blir du rett og slett lei deg på hovedpersonens vegne, hun er så klar over sine sterke og svake sider, spesielt det faktum at hun ikke har noen sterke sider.

“Det stod ting som at forelskelse er en deilig følelse som for eksempel får det til å kile i hele kroppen (jeg aner ikke hva som skal være deilig med det, det høres ikke spesielt deilig ut. Personlig hater jeg å bli kilt. Men men.”

Det kom en oppfølger i fjor, “Det er heldigvis ingen som trenger meg”. mer av alt som gjorde denne boka så bra.

Boka er utgitt på Aschehoug og er på 167 sider. Den finnes også som ebok i eBokBib.

Gjesdal folkebibliotek

Bjørn Veen