Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig

“Helvete heller. Kapittel én, for svarte 
SATAN! Jeg øver. Jeg øver meg på å si sånt høyt.”

Den begynner heftig denne historien om 15-årige Vanessa Svartmo. Men som vi lesere vet er det stor forskjell på hvordan vi er på innsiden og hvordan vi blir oppfattet fra utsiden. Hele denne tøff-i-tryne-holdningen hun viser er nemlig bare på innsiden, på utsiden er Vanessa stille og rolig. Fra utsiden virker livet hennes dypt tragisk. En vond, vond hendelse har splittet foreldrene. Hun bor hos moren som går opp og ned i humør som en jojo. Faren holder seg mye vekk. Hun har ingen venner, ingen interesser, ingen fremtid. Men på innsiden er det håp, det er pågangsmot, det er humor. Historien er Vanessa sin dagbok. Hun beskriver sin hverdag og hun gjør det med en syrlig penn. Det er ikke slik hun prøver å glatte over alle feil og fremstå som tøff. Vanessa er pinlig ærlig der hun viser fram livet sitt. Det er morsomt, det er tragisk, det er bra!

Vanessa kjører samme strategi som andre barn og unge med foreldre som sliter. Som den operasyngende Bart i Arne Svingen sin “Sangen om en brukket nese” holder hun hodet lavt for å ikke få oppmerksomhet. Tilstanden hjemme er av og til over grensen på forsømmelse, men hun er glad i moren, hun vil bli hos henne. Men skolen vet det er problem i hjemmet:

“Derimot kjenner jeg langt inn i sjela at sosiallærer Brit Jørstad Moen sitter klar til å grafse i livet mitt i dag. Jeg tror hun gleder seg. Hun elsker det. Hun har virkelig ikke snøring, jeg fatter ikke hva hun gjør i tjenesten. Jeg ble sendt til henne første gang i vår, “for en god, liten prat” som det ble sagt, og siden ble jeg sittende fast i klisteret hennes. En gang i uka må jeg innom henne og jatte etter beste evne for å få “humøret opp og fraværet ned”. Milde måne.”

Og verre skal det bli, sosiallæreren BJM har i all hemmelighet opprettet en gruppe med fire stykker som faller utenfor, Vanessa er en av dem. Sammen skal de snakke høyt om sitt indre liv og åpnes seg opp for hverandre og Brit Jørstad Moen. Det blir flaut, det blir morsomt og det blir ganske flott.

Andrea Bræin Hovig får til denne vanskelige balansegangen mellom hylende morsomt og magevondt trist. For de som har lest og likt “Sangen om en brukket nese”, “Himmelen begynner her” og “Faen ta skjebnen”

Boka er på 273 sider og gitt ut av Gyldendal. Du finner den også som ebok i eBokBib

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek