Begynnelser kan være
vanskelige. Det er ikke sikkert at du blir venn den første gang du treffer
noen. Hjertet stod kanskje ikke i brann første gang du traff kjæresten. Ikke
alle serier er kjekke fra første episode, ikke alle spill er fengende fra
introen av og noen ganger må du lese mer enn første side, første kapittel eller
første bok i en serie.
Jeg har lest bok en og to i «World
of Spycraft» av Tom Kristensen, en forfatter som har skrevet krimbøker for
voksne i mange år. Nå er han i gang med en spenningsserie for ungdom som
handler om Live og Eric. Han går på videregående, hun i 9.klasse. Han kommer
fra fet bolig på Ullern. Hun bor i fosterhjem i slitt leilighet på Grünerløkka.
En freaka østkantjente og sossete vestkantgutt løser mysterier sammen.
Bok 1. Mientologene
Denne handler om
skumle sekter og usikker ungdom, en farlig blanding. Det hele begynner med at
Live på 14 har hørt rar stønning fra et gammelt hus og drar med seg vennen sin
Eric på 16 for å finne ut av mer. Far til Eric driver butikk-kjeden “World of
Spycraft”, de selger all slags overvåkningsutstyr, Eric låner med seg noen
kamera ut for å kunne overvåke huset. Stønningen kommer ikke fra det de tror,
det hele blir skumlere enn antatt.
Det blir stivt.
Vennskapet, og gryende forelskelse, mellom Eric og Live fungerer ikke. Skumle
sekter kjennes gammelt ut og gothere har jeg ikke sett på årevis (hvem hører på
Evanesence i 2017?). I en serie som
åpner for alternativ verdenssyn så blir Mientologien
fort stemplet som ond. Når det er klart tidlig hvem som er hvem, hvem er snill,
hvem er ond dreper det hele spenningen. Det var som en litt annenrangs
Hardy-guttene bok. Det beste var navnet “World
of Spycraft”, fiffig.
Og ja, Mientologi er Scientologi i alt utenom
navnet. Det er en skikkelig kjip kult.
Boka er på 180 sider
og er utgitt av CappelenDamm. Den finnes også som e-bok i ebokbib.
2: Jakten
Bok to er grunnen
til jeg plukket opp serien, den er nemlig nominert til Uprisen, og jeg ble
nysgjerrig på hvorfor. Jeg hadde kikket på første boken før, førsteinntrykket
var det samme som etter jeg hadde lest den. Dette funker ikke. Så hvorfor var
bok to nominert?
Det tok ikke lang
tid før jeg fant det ut. Fordi nå klaffet alt. Historien er stramt fortalt uten
masse beskrivelser, og noe skjer hele tiden. Den blir spennende for du bryr deg
om Eric og Live og det som skjer med dem er troverdig. Hele fortellingen er
litt mer rufsete i kantene, du vet ikke alltid hvem som er hvem, snill eller
slem. Det er toner av grått, ikke klart sort/hvitt, litt som livet.
Hanna, en venninne
av Live, tar livet sitt. Live og Eric finner ut at hun ble presset til å sende
stadig dristigere nakenbilder av seg selv til en falsk Facebookprofil. Til
slutt klarte Hanna ikke leve med det lenger. De to vil få fram sannheten og
begynner jakten etter utpresseren, men så snus rollene og plutselig er det Eric
og Live som er de som blir jaktet på. Hvem er utpresseren? Hvordan forsvarer du
deg mot løgner på nett? Eric og Live har kun hverandre å stole på.
Det var fascinerende
å lese disse etter hverandre. Bøkene er bygget opp ganske likt, historien
fortelles litt av Eric, litt av Live og litt av skurkene. I bok en ødela det at
skurkene fortalte mystikken rundt Mientologene,
i bok to gjorde inkluderingen av skurkene det hele bare mer spennende. Dersom
du har hørt demoer av sanger, og så hørt ferdig mikset og mastret versjon, sett
skisser og så det ferdige bilder eller øvd på noe før det endelig sitter har du
kanskje opplevde det: Alt stemmer plutselig. I bok to stemmer alt.
Jeg håper på flere
bøker, og på at Live blir mer ressursfull, til nå har Eric tilgang på alskens
duppeditter via sin far, mens hun har vel ikke så mye å komme med utenom å være
ganske søt. Det er klassisk spenning for en ny generasjon som ikke har opplevd
hvor spennende det kan være å lese en historie.
Boka er på 155 sider
og er utgitt av CappelenDamm. Den finnes også som e-bok i ebokbib.
Bjørn Veen
Gjesdal
folkebibliotek