Jenter som meg av Bibi Fatima Musavi

PS! Hei. Før jeg skal fortelle om alt alvoret og de store tankene så vil jeg gjerne først si: Denne boka er morsom! Asya er herlig syrlig!

Møt Asya. Kanskje kjenner du henne fra før eller kanskje har du bare sett henne på skolen. Ung muslimsk jente i hijab med et navn som ikke er like lett å si som Anna eller Arne. Dette er hennes historie.

Vi følger Asya høsten hun begynner på videregående. Vi følger henne mest på hverdager, med mange nederlag og noen seire. I klassen, hjemme, på jobbintervju. Det er hennes hverdager, kanskje ikke de føles like dine, men på samme måte føles mye likt. Hun treffer Yusuf, det er så fine møter, det er så mange store følelser. Hun prøver å få søsteren til å forstå at mannen hennes, Esel  eh Kamil, er en dust og hun må forlate ham. Og hun prøver å nå litt lengre enn foreldrene som er arbeidsledige. Etter denne historien så satt jeg igjen med nye tanker om:

• Fattigdom, hva den gjør med deg. Både med forventningene dine til framtiden, dine ambisjoner, dine håp for livet. Det var kanskje her jeg, som voksen, hvit mann kjente meg mest igjen i historien.
• Hijab. Asya får mye pes for hijab, både kommentarer og problemer med å få jobb. Hun tenker selv «folk tror sikkert at jeg er en del av mulla-mafiaen, …». Hun er ikke særlig undertrykt, hun lar seg ikke pille på nesen av slekt, og sier sin mening (selv om det helt klart er en negativ sosial kontroll som vi ser blant annet når hun møter Yusuf). Men det er aldri snakk om å ta av hijaben. Og uten at dette er en stor del av historien, så forstår jeg at det er bare sånn. Det er noe å ta med seg. At det som for noen er et viktig og stort symbol, positivt eller negativt, er for mange andre bare sånn.
• Kultur. Vi bærer barndommen med oss hele livet, og den preges av den kulturen du vokser opp i. Den kan gi inspirasjon til å ønske noe mer, men den lager også mange usynlige sperringer for deg.

Og husk at boka er morsom! Asya er nådeløs med alle, inkludert seg selv. Foreldre som ikke får til sitt nye hjemland, velmenende lærere uten peiling, hjelpeløse naboer, rasistiske nordmenn, kjipe arbeidsgivere og voksne, hvite menn som heter Bjørn: «Nordmenn synes sikkert jeg har et rart navn, men har de hørt sine egne? Hvem i alle dager kaller ungen sin Bjørn»

«Jenter som meg» er på 206 sider. Den finnes også som e-bok på Bookbites. Jeg synes du skal gi den en sjanse. Og jeg skal bli bedre til å uttale folk sine navn rett.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek