Rød som blod av Salla Simukka

Lumikki betyr Snøhvit på finsk. Lumikki er også fornavnet på hovedpersonen i denne eventyrlig gode boken. Historien som fortelles er ikke et eventyr. Her er ingen “leve lykkelig alle sine dager”-slutter. Her får ikke prinsesser sin prins. Dette er en hardkokt thriller fra Finland med narkopenger, drap og korrupt politi. Men selv denne kalde og brutale verden er heldigvis ikke helt uten drømmer

Plottet, selve motoren i historien, er solid, ikke originalt. Det gjør jobben med å drive historien fremover I en halvstor by i Finland drives det på med doplanging, her er prostitusjon, narkolangere, korrupt politi, ungdom på skråplanet og en skadeskutt hovedperson, Lumikki Andersson, 17 år. Hun finner blodstenkte pengesedler på skolens mørkerom og blir dratt inn i en underverden av vold og svik. Og det er hovedpersonen Lumikki som bærer boken. Jeg tenker hun er mer enn kun en fortelling. Under jakten på hvor pengene får du stadig glimt av fjern og nær fortid som har gjort henne til den hun er i dag. Tøff og uredd, men hun er ikke blitt det uten kamp, og sårene har enda ikke helt grodd. Hva skjedde egentlig med henne som barn, som gjorde at hun ble en annen? Og hvem var denne gutten hun en gang kjente med de lyseblå øynene?

“Hun skalv av kulde og utmattelse. På gulvet bølget det av rødvin og glasskår. Hun tok på seg de høyhælte skoene og kløyv ut av fryseboksen. Skoene var praktiske fordi bare en liten del av skosålen var i berøring med gulvet. Med forsiktige skritt gikk hun mot døra. Hun var nøye med å trå mellom glasskårene.

Først nå gikk det opp for henne at hun hadde kunnet rope om hjelp. Sannsynligvis ville noen hørt det.

                   Men den tanken hadde ikke streifet henne. Hun hadde aldri noensinne ropt om hjelp.”

Så plottet er hverdagslig og verden realistisk. Lumikki har lært på den harde måten at hun må ta forhåndsregler og være på vakt. Jeg tenkte boken sitt språk ville være knappe beskrivelser og hovedpersonen en hard person med samarbeidsproblem. Så dukker det menneskelige i Lumikki opp, om når hun forfølges av mann med pistol og får ”Kalle Klovn” sangen på hjernen eller når hun står i dusjen for å få varmen i seg og lar tankene spinne om hvordan minner så sterkt er knyttet til lukt. Og i den kalde verdenen dukker det ut av det blå opp noen helt eventyrlige skildringer.

“En annen verden. En annen virkelighet.

            Farger, lys, lyder. Blått som gikk over i grønt og gult på et øyeblikk. Oransje som ble til bølgende gull. Fiolett som ble til snirklende ranker av vinrødt, lilla og fuksia. Musikk, sang fra sirener, sukk i skog, klirr fra krystaller, glemte ekko fra dype grotter, kammerspill fra palass og slott, klang av små bjeller som for forbi, bakom ryggen, forsvant og dukket opp igjen.

En eventyrverden”

Sammen med den sammensatte hovedpersonen gjorde disse små fargeklattene i en ellers grå verden boken for meg. Jeg fikk en håndfast krim med god driv ispedd noe nydelige øyeblikk av noe mer svevende og sanselig. Denne boken er for dem som har lest en bok eller ti fra før. For selv om handlingen tar sted over kort tid og setningen er korte, er historien en som vrir og vender seg, i samme kapittel kan plutselig både synsvinkel og plass brått skifte.

Det hele begynner søndag den 28. februar, og slutter seks dager etterpå, fredag 4. mars og i Finland kjennes kulden godt. Navnene her kan virke litt fremmede og eksotiske, men folk, folk er de samme uansett hvor du er i verden. De gjør de samme feil, men de kan også gledelig overraske. Av og til kan selv slutter bli bra uten eventyrets ”levde lykkelig alle sine dager”. 

Finnes også som ebok i  eBokBib (finn gratis appen i Appstore eller Google Play)

 

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Sangen om en brukket nese av Arne Svingen

Bart (navnet uttales som i det du har under nesen som voksen) er snart tenåring. Han har funnet oppskriften på et godt liv på ungdomsskolen: Hold deg unna oppmerksomhet!

Så Bart forteller ingen at han bokser. Kun moren, som var den som foreslo at han skulle begynne, vet det. Han har trent en stund nå og er blitt flinkere på bevegelse, på å holde guarden oppe, men mangler enda noe helt vesentlig: Å slå.

Han forteller heller ingen om sin kjærlighet til musikk. For det er ikke listepop, sær indie eller beinhard metall som fyller Bart med glede når tonene fyller ørene. Neida, han elsker på opera. Og enda mer hemmelig enn at han hører på opera er at han synger opera. Bart er ganske god, så lenge ingen er i nærheten. Alene inne på do synger han guddommelig, foran mor eller mormor synger han som en skjære. Så lenge ingen vet om at han synger går det bra. Så lenge han holder hodet lavt og er ute av syne på skolen går det bra. Så kommer Ada:

- Du liker bare sånn musikk, du.

Akkurat det der er problemet med jenter. De skjønner ting selv om man sier noe annet. Det er fascinerende og skremmende på én gang.

- Ja, jeg gjør nok det.

- Synger du selv da? spør hun

Nå er jeg virkelig skremt. Jeg vet ikke hvordan jenter gjør det, men det er som om de leser lange artikler om meg hver gang jeg beveger ansiktet ellerr åpner kjeften.

- Jeg … jeg synger litt.

Det er som munnen min gjør noe helt annet enn det hjernen tenker.

Ada lover å holde på hemmeligheter. Men hun er ikke særlig flink til det. Bart har mange grunner for å holde hodet lavt. Han bor sammen med sin fordrukne og overvektige mor i en forfallen leilighet. Han er svært glad i sin mor, for man er glad i sine foreldre, og når faren er ukjent har Bart dobbelt så mye kjærlighet å gi, men det er vanskelig når det sjeldent er frokost, når strømmen kan bli kuttet og moren ikke klarer holde seg unna flaska.

Bart er av samme kaliber som Stuart, litt mindre utagerende, men med samme stå-på-vilje. For vi møter alle motgang, de fleste slipper riktignok unna med mindre enn Bart. Hvordan takler du motgang? Legger du deg ned, løper du etter hjelp eller trekker du pusten dypt, senker hodet og går på? Bart går på. Av og til går det bra, av og til dårlig, men det går på et vis.

Boka har alvor og humor blandet sammen i akkurat rett blanding. Det blir ikke sukkersøtt og lettvint, det blir ikke beiskt og håpløst. Det blir en historie om velge sine kamper, stole på magefølelsen og om å stå på. Det går ikke alltid godt, men den som intet våger…

Boken er gitt ut på Gyldendal forlag. Den på 207 luftige sider.

Finnes også som ebok i  eBokBib (finn gratis appen i Appstore eller Google Play)

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

The rise and fall of Gøran Trovåg av Gaute M. Sortland

Møt Gøran Trovåg aka Stuart. For en fyr! I 8 av 10 tilfeller ville han vært ute å kjøre. Mobber eller mobbeoffer, i alle tilfeller ville han vært et uromoment som raskt ville forsvunnet ut av historien. Heldigvis får vi i “The rise and fall of Gøran Trovåg” mer enn bare noen linjer. Vi får hele historien om fyrverkeriet Gøran “Stuart” Trovåg.  Med ham får vi også historien til bestekompisen Eivind som ikke er helt borte han heller. Stuart er den med de store tankene, store faktene store ordene. mens Eivind virker mer vanlig.. Men han overrasker gjennom hele boken denne Eivind.

Vi er i Haugesund, en by, sies det i boken, kjent for “sild og heroin”. Det er vår og det kribler i kropper. Stuart har hørt et rykte om spritkongen selger sprit til mindreårige, han vil finne ut mer. Kompisen Eivind, er skeptisk:

“Dei er farlege, Stuart. Me kan ikkje spøkje med dei typane der. Dei har knivar i baggane sine, og du veit at han der Jarle har knust kjeven til ein fyr? Det er fakta, det. Han låg på sjukehus og greier. Dei bryr seg ikkje om lærarar, politi eller noko.”

Det stopper selvsagt ikke Stuart, som har en god grunn til å mislike sprit og rusmidler.  Men dette er ikke CLUE, eller Hardyguttene, for selv om de driver med undersøkelser etter spritkongen har han, Eivind og Jokki også tid til å starte band: “Froskar i naud”. Da Eivind forfjamset svarer ja til at de kan holde konsert trenger de plutselig låter, og det fort. Og mellom bandøvinger og detektivarbeid, finnes jenter:

“- Du! Jenter er eigentlig flotte greier. Kva synes du om dei?

- Jo. Eg òg har tenkt på det, og eg synest dei er flotte, som du seier, svara Eivind

-  Ja, ikkje sant! Stuart bukka elegant til ei jente i åttande klasse som akkurat gjekk forbi. Ho heva augnebryna, og dei to jentene som ho gjekk saman med, knakk saman i krampelatter og gjekk vidare.

-  Men kva er det eigentlig med desse jentene? sa Stuart og gjekk vidare, han òg. -- Kva trur du dei tenker om oss, liksom?

- At me er dustar, Stuart. Heilt idiotar.

-  Ja, eg har den same kjensla.”

Boka er ikke bare solskinn og hygge, det ligger et mørkt og lurer i kantene. Stuart har det ikke godt hjemme, og uten Eivind som venn ser vi at det kunne gått galt. Dette gjør det også boken troverdig. Alt er ikke fantastisk, alt er ikke nitrist, livet er et sted mellom disse to ytterpunkt. Så er det hva man velger å ta med seg, det triste eller det gode. For Stuart er heldigvis glasset alltid halvfullt selv når det nesten er tomt.

Du får korte kapitler med et hverdagslig språk, og selv om jeg liker best fantastisk litteratur, blir jeg sjarmert av boken.Jeg leste først om boka hos på  Elis lesebabbel. Hun liker ikke fantastisk så godt. Jeg synes Stuart selv beskriver det traurige med “hverdagsbøker” best med sin forklarelse av realisme:

“-- Eg kjenner at det har blitt nok dramatikk for ei stund no,  sa Stuart. --Får ikkje håpe det blir så mykje meir av det. Spionasje, flukt og slåsskampar. Nervane mine toler det ikkje. Ikkje magen heller. Det blir for mykje realisme. Og eg hatar realisme!

[...]

--Kva betyr realisme, eigentleg?

-- Det betyr at alt er altfor mykje slik det er, utan noko magi innimellom. Alt er berre kvardag og grå asfalt og ein liten fyr som meg som blir banka opp og må snakke med PP-tenesta og alle desse.”

Les en bok som får deg til å lengte etter sommeren, etter late dager og varme kvelder der verden er ny, spennende og litt farlig. Det passer godt nå som vi har fått den første smakebiten av sommeren 2014.

Boken er med i årets txt-aksjon, er gitt ut på Samlaget og er 107 sider kort. På nynorsk! 

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

& me skal bli omskapte av Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland

Et dødsfall starter boken. I begravelsen sitter Jakob Hov, en mann som studerer sjokoladelaging i Frankrike, og som har resten av fremtiden sin fastlagd: Han skal styre familiens sjokoladefabrikk som sin far, sin farfar og sin oldefar før ham. Men den døde, hans grandonkel, har bestemt seg for å gi Jacob en sjanse til å bryte mønsteret, han har testamentert lekebutikken sin til Jacob. Han er ikke alene, både søskenbarnet Lucy og grandonkelens medarbeider Grace hjelper ham mot hans drøm å åpne egen sjokoladebutikk. Og det går kjempelett!

Den er for sansene denne boken, ikke sinnet.  Den er nesten overdådig med sine mange smaker, lukter og synsinntrykk. Selv språket er voldsomt, en eske er ikke bare en eske, den er: “ei åttekanta, falmande mintgrøn øskje, på storleik med eit seks bands leksikon”

To forfattere, men det merkes ikke av denne leser. Boken er skrevet på en særs sjarmerende nynorsk som nærmer seg dialekt. Forfatterne er også målbloggere på hjartesmil.com. Det slenges ellers inn engelsk og litt fransk i språket, som danskene gjør det med sine “teenagers”, “computers” og “smokes”.

Denne boken er for den nye generasjonen. Vekk med det tunge, trauste, vonde og hverdagslige. Her er ingen triste skjebner eller feil valg. Det er et blikk på verden her som er befriende og uhildret. Slapp av, det ordner seg.

Boka er videre lett krydret med gatebilder fra London. Og den inneholder denne nydelige setningen:

“Det er som å prata med ein eldre slektning som kjenner meg frå før eg kjende meg sjølv” 

En bok for de som har lest en del, en bok for de som nå går forbi ungdomsavdelingen, en bok for de som våger å prøve noe nytt.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek