Tidlig nittitall. Ungdomsskolen nærmer seg slutten. Leselysten dabber av. Mer spennende var mopeder, fester og jenter, livet var som en standard norsk ungdomsbok (uten all sexen).
På denne tiden dukket dataspill opp fra ingensteds. Noen hadde en bunke disketter fra noen som kjente noen, og det gjerne måneder før spillene ble tilgjengelige i butikker. Slik dukket både Westwood Studio sitt Dune 2: The building of a dynasty og Cryos Dune opp.
Dune 2, kalt det første RTS-spillet var et strategisk krigsspill satt på ørkenplaneten Dune. Du så ned på spillområdet som fra en satellitt. Det gikk i korte trekk ut på å bygge opp en base og en hær for å utrydde motstanderen på det ene brettet etter det andre. Men borte var det å vente på tur, kjent fra tidligere strategispill, nå skjedde alt samtidig. Denne sjangeren var sammen med FPS den store spillsjangeren på 90-tallet.
Deretter dukket spillet Dune opp. Her ble jeg bedre kjent med historien, stedet og personene i denne verdenen. Mitt alter ego Paul Atreides, hans mentor Thufir Hawat, stolte Stilgar fra de innfødte Fremen og Chani, vakre Chani. Hun forsvinner på et tidspunkt i spillet. Fram til hun ble funnet igjen var det ikke et spill, det var en desperat jakt etter henne. Alt som var lurt å gjøre logisk sett i forhold til å vinne spillet, ble ignorert og ørkenen ble finkjemmet til hun var tilbake.
Filmen Dune av David Lynch ble sett. Den var vakker, rar og storslagen. Og så til slutt, på Sandnes bibliotek, kom jeg fram til kilden, romanen det hele var basert på. En bok med fremdeles aktuelle tema. Økologi, religion, politikk og hva begrensede ressurser gjør med samfunn. Romanen utforsker i mye større grad mennesket enn universet, både gjennom møtet med den arabiskinspirerte kulturen blant de innfødte samt en utforsking av menneskets potensial, fysisk og psykisk.
Denne boken har fulgt meg gjennom livet, og er en av de romanene jeg enda leser jevnlig.
Bjørn Veen, Gjesdal folkebibliotek
(bildet er tatt i Wadi Rum, Jordan av Sindre Ellingsen)
Boka hørtes spennende ut. Jeg har sett filmen, men fikk veldig lyst til å lese boka når du skrev om den. En fordel med å lese viser du jo her på bildet. Du kan ta med boka overalt, til og med i ørkenen.
SvarSlett