Jakten av Baroch Tendler
En klok kvinne sa en gang at å lese en bok er som å gå i noen andre sine sko. Skoene i denne boken tilhører Johan Frantzen, tiende klasse, Grønland ungdomsskole, Oslo.
Skolestart, og alt er kjedelig. Men den trauste skolehverdagen blir brått avbrutt da moren til Mounir, en palestinsk gutt på skolen, blir funnet drept. Media og myndigheter mener at det er faren som har gjort det. Mounir blir boende hjemme hos Johan og moren, hun jobber i barnevernet. Johan får dermed høre en annen side av historien enn den media forteller og blir nysgjerrig på både saken og på Mounir.
”Tror du han har gjort det!”. Quasim ga ord til den nysgjerrigheten vi begge følte.
”Hvem da?”
”Faren til Mounir, vel?”
”Aner ikke. Hvorfor skulle han drepe kona si?”
”Kanskje hu ville skilles?”
” Men det er ikke grunn til drap, det det da?”
”Veit da faen, jeg. Men det er jo litt rart å dumpe ’a i sin egen bil.”
”Jeg tror vi skal la bævusj finne det ut.”
”Ja, særlig om de bryr seg. Særlig hvis de allerede mistenker en svarting.”
Og hvordan er Johan sine sko å gå i? Vel, litt trange kanskje.
Jeg likte språket i dialogene, det var tøft. Ingen kjære mor der, gitt. Og det er en fin skildring av hvordan uventede følelser for det samme kjønn kan oppstå. Men det ble litt mye. Sigøynere, homoseksualitet, nynazisme, gravende journalister og flere flerkulturelle enn FN. Alle tingene hver for seg er realistiske, men at alt skjer på en gang? Det blir virkeligheten i dobbel hastighet. Eller kanskje det bare blir litt for mye Oslo. Oslo er ikke fjernt nok til å være eksotisk og ikke nært nok til å være kjent for oss utenom Oslogryta (Som er gode trefjerdedeler av befolkningen). Og utenom den gryende forelskelsen, som var en nye opplevelse å lese om, var det hele ganske daft. Jeg ble ikke interessert i karakterene eller plottet, så dette var ikke en bok jeg vil huske.
Så hvorfor skrive om boken i det hele tatt? Boken ble ikke skrevet for meg. Kanskje det er der skoen trykker? Jeg har lest min andel tøff-i-tryne-storbyungdoms-romaner. Og jeg er ikke lenger 15. Jeg mener også at dersom jeg skal tipse om bøker, da må jeg av og til ta med bøker jeg ikke liker. Samt jeg er med på fjerde runde av bokbloggturneen, i går ble det hele satt i gang på Myldretid og i morgen er det Miriel sin tur å gi deg et annet blikk på boken.
Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek
”Nei du har helt rett i at boka ikke ble skrevet for deg. Den er vel egentlig skrevet for at sånne gutter boka handler om skal lese bøker, og lese bøker hvor de kan identifisere seg med hovedpersonene. Jeg har testet ut manus og den ferdige boken på gutter i denne gruppen, noen med lesevansker og noen med dårlige norskkarakterer, og for dem funker det. For meg er dette viktigere enn hva anmelderne synes og for en del gutter jeg kjenner har dette vært den første hele boken de har lest.
SvarSlettMen sigøynere? Hvor får du dem fra? Det er en viss forskjell på tatere og sigøynere, selv om språkene er beslektet.
Å skrive en bok om noe som for meg er dagligdags, altså ikke nazister og doplangere, men miljøet til ungdommene, er interessant. Jeg ser plutselig at miljøet på Grønland, eller på Holmlia er veldig langt vekk fra mange nordmenns virkelighet. Grønland ER faktisk mer flerkulturelt enn Oslo, og for oss som bor der kommer fargeblindheten med morsmelken eller med årene. For meg er Vindern i Oslo, som ligger 20 minutter unna Grønland med T-bane, mer eksotisk. Der går det en masse hvite mennesker rundt og lufter setterne sine og jeg føler meg virkelig hensatt til en annen verden.
Jeg har godt av å bli påminnet om at denne andre verdenen finnes, så takk for at du ikke liker boken min, det er en nyttig dytt i ryggen :-)”
Skrevet av Baroch Tendler
Heisann
Kjekt når forfatteren selv tar seg tid å kommenterer. Jeg tar meg den frihet å kopiere din kommentar og legge den inn under bloggposten, for at lesere kan få med seg både posten om boken og kommentaren.
Først av alt, at du har fått noen å plukke opp en bok og lese den viser at du definitivt gjort jobben din. Og da har du rett, da betyr min synsing null niks.
Tanken med denne bloggen er å si noe om bøker, å gi en inngang til innholdet, en grunn til å plukke opp boken. Det er ikke å akademisk analysere og anmelde en bok. Det skal være personlig, så smaken må frem.
Det var unødvendig av meg å bruke betegnelsen sigøynere om tatere, så det beklager jeg.
Takk for kommentar, den utfylte bloggposten slik at enhver leser vil nå lett finne ut om Jakten er noe for han eller henne.
Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek