Søk i denne bloggen

tirsdag 15. januar 2013

Vakre skapninger, Beautiful creatures nr 1 av Kami Garcia og Margaret Stohl

Solen krøp over teppet på Lenas gulv, det oransje lyset fikk alle fargene i teppet til å lyse i hundrevis av nyanser av gull. Et øyeblikk lyste Lenas ansikt, øynene hennes, håret, alt lyset traff, som gull. Hun var vakker, hundre år og hundre mil borte, og akkurat som ansiktene i Boken, liksom ikke helt menneskelig


Vi møter femten år gamle Ethan i en liten sørstatsby i USA kalt Gatlin. Om dagene drømmer han om å komme seg vekk, om nettene drømmer han om en jente. Hver natt den samme dramatiske drømmen om den samme vakre jenta. Så begynner hun på skolen hans, ut av drømmene og inn i virkeligheten kommer hun, Lena Duchannes. Deres første møte er elektrisk og dramatisk, og så blir det verre. For det første er Lena er niesen til Macon Ravenwood, en mystisk mann skydd av alle i byen. For det andre hviler det en forbannelse som over henne og hennes familie, en forbannelse som også involverer Ethan. For det tredje vil noe skje med Lena når hun blir 16, noe farlig. Ethan går fra en wannabe-outsider til å bli virkelig utstøtt. Med en far som har låst seg inne, med en mor som ble drept i en bilulykke og  med en hushjelp, Amma, som har mørke hemmeligheter ville det vært lett for Ethan og gi opp, men han har Lena. Sammen overvinner kjærligheten alt, eller?

Å lese bøker ut fra anbefalinger er en god ting, plutselig kan en ny favorittbok dukke oppe. Denne boken ble anbefalt av Beate Ranheim, og selv om de fleste andre bøker jeg har prøvd i sjangeren paranormal romanse ikke har truffet blink likte jeg jo godt Shiver. (ikke på norsk enda, hallo!!). Men dette ble mitt siste forsøk, denne sjangeren er ikke for meg, og dette er hvorfor:

Husker noen slike 3d-bilder du måtte stirre “igjennom” på et fargerikt kaos som sakte ble et 3d-motiv? Denne boken var sånn, bare at jeg aldri så motivet. Av og til ante jeg noe flott, men til syvende og sist fikk jeg det ikke til. Det som hindret meg var:

Teksten. Å klage på oversettere er en uting, de er hardarbeidene og dyktige. Men det jeg kan si at er det valget som er tatt her er med å legge teksten så nært opptil originalspråket amerikansk fungerer ikke for meg. Det blir for mange direkte oversatte amerikanske uttrykk, ord og vendinger at jeg kunne like godt lest originalen.
Dramatikk. Når alt er dramatisk hele tiden blir det vanskelig å bli engasjert. Litt som the loudness war innen musikk, der det viktigste blir at det er høyt. Når alt blir sammenpresset og skrudd opp til 11, så blir det lite rom for dynamikk.
Karakterene. De slemme er slemme, de snille er snille. Lena lider, hovedperson hjelper, og sånn går dagene. Jeg brydde meg lite om persongalleriet.

Men mange vil elske denne boken, og enda flere vil se filmen som kommer i april. Til dere vil jeg bare si: Les Sirkelen og oppfølgeren Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren.



Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

4 kommentarer:

  1. "Å klage på oversettere er en uting, de er hardarbeidene og dyktige." Når var det dette ble en uting? Syns dessuten at du generaliserer voldsomt her. Det er da vanlig praksis å se på språket når man bedriver litterær kritikk.

    SvarSlett
  2. Jeg synes det er en uting da oversetteren kan det språk som er blitt oversatt mye bedre enn den litterære kritiker. Dersom jeg skal bedømme selve oversettelsen bør jeg også ha lest originalutgaven. Dermed blir det i de aller fleste tilfelle helt unødvendig å kritisere oversetter.

    Språket ses på, ja. I mine bokomtaler mer hvordan det forteller historien, om det hjelper eller hindrer den.

    Bjørn

    SvarSlett
  3. Dog så motsier du deg selv i innlegget ved først å si at man ikke skal snakke stygt om oversettere, for så å kritisere oversettelsen. Her hadde du tydeligvis nok kunnskap til å si at språket lå alt for tett opp til originalen?

    Det er egentlig på grunn av dette bruddet i din retorikk at jeg kommenterer. Vet selv av erfaring at oversettelse er hardt arbeid. Men det er ikke til å skyve under bordet at det noen ganger blir dårlig arbeid. Og da skal man få kritikk. Hvorvidt denne romanen fortjener det eller ei, vet jeg ikke. Men stoler på deg når du sier at oversetelsen er svak, og at man heller burde lese originalen ;)

    SvarSlett
  4. Tanken var å si at som en generell regel mener jeg at å kritisere oversetter er en uting, men i dette tilfellet var valget tatt av oversetter noe som kom mellom meg og historien. Så jeg sier ikke at oversetterens håndverk er dårlig, men at valget med å gi oversettelse et sterk amerikansk preg ikke fungerte for meg.

    Mye kan skje på veien fra en tanke til det blir lest, det gjør lesing så spennende. Beklager at det ble uklart her.

    Bjørn

    SvarSlett