Vi er i Haugesund, en by, sies det i boken, kjent for “sild og
heroin”. Det er vår og det kribler i kropper. Stuart har hørt et rykte om
spritkongen selger sprit til mindreårige, han vil finne ut mer. Kompisen Eivind, er skeptisk:
“Dei er farlege, Stuart. Me kan ikkje spøkje med dei typane der. Dei har knivar i baggane sine, og du veit at han der Jarle har knust kjeven til ein fyr? Det er fakta, det. Han låg på sjukehus og greier. Dei bryr seg ikkje om lærarar, politi eller noko.”
Det stopper selvsagt ikke Stuart, som har en god grunn til å mislike
sprit og rusmidler. Men dette er ikke CLUE, eller Hardyguttene, for selv
om de driver med undersøkelser etter spritkongen har han, Eivind og Jokki også
tid til å starte band: “Froskar
i naud”.
Da Eivind forfjamset svarer ja til at de kan holde konsert trenger de plutselig
låter, og det fort. Og mellom bandøvinger og detektivarbeid, finnes jenter:
“- Du! Jenter er eigentlig flotte greier. Kva synes du om dei?- Jo. Eg òg har tenkt på det, og eg synest dei er flotte, som du seier, svara Eivind- Ja, ikkje sant! Stuart bukka elegant til ei jente i åttande klasse som akkurat gjekk forbi. Ho heva augnebryna, og dei to jentene som ho gjekk saman med, knakk saman i krampelatter og gjekk vidare.- Men kva er det eigentlig med desse jentene? sa Stuart og gjekk vidare, han òg. -- Kva trur du dei tenker om oss, liksom?- At me er dustar, Stuart. Heilt idiotar.- Ja, eg har den same kjensla.”
Boka er ikke bare solskinn og hygge, det ligger et mørkt og lurer i
kantene. Stuart har det ikke godt hjemme, og uten Eivind som venn ser vi at det
kunne gått galt. Dette gjør det også boken troverdig. Alt er ikke fantastisk,
alt er ikke nitrist, livet er et sted mellom disse to ytterpunkt. Så er
det hva man velger å ta med seg, det triste eller det gode. For Stuart er
heldigvis glasset alltid halvfullt selv når det nesten er tomt.
Du får korte kapitler med et hverdagslig språk, og selv om jeg liker
best fantastisk litteratur, blir jeg sjarmert av boken.Jeg leste først om boka hos på Elis lesebabbel. Hun liker ikke fantastisk så godt. Jeg synes Stuart selv beskriver det
traurige med “hverdagsbøker” best med sin forklarelse av realisme:
“-- Eg kjenner at det har blitt nok dramatikk for ei stund no, sa Stuart. --Får ikkje håpe det blir så mykje meir av det. Spionasje, flukt og slåsskampar. Nervane mine toler det ikkje. Ikkje magen heller. Det blir for mykje realisme. Og eg hatar realisme![...]--Kva betyr realisme, eigentleg?-- Det betyr at alt er altfor mykje slik det er, utan noko magi innimellom. Alt er berre kvardag og grå asfalt og ein liten fyr som meg som blir banka opp og må snakke med PP-tenesta og alle desse.”
Les en bok som får deg til å lengte etter sommeren, etter late dager og
varme kvelder der verden er ny, spennende og litt farlig. Det passer godt nå
som vi har fått den første smakebiten av sommeren 2014.
Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek