Grusom: En bokserie

Grusom. En ny bokserie fra Egmont forlag. Den første boken, En smak av Zommer var en Zombiesplatter. Bok to, Rom 33, er en spøkelseshistorie og bok tre Tjernet er om forlatte hytter og gufne ting som bor i tjern. Alle tre er 90 sider med skrekk og gru. Og du kan se langt etter en lykkelig slutt.

Tjernet av Heine T. Bakkeid

Sist gang noen var på hytta på Gaupmyr var det bestefar og Jonas på fem år. De siste minnene han har av sin bestefar er en hektisk tur i baksetet av bilen, fullstendig inntullet i plast. Jonas ble satt igjen ved barnehagen og det siste bestefaren sa, før han dro hjem til seg selv og tente på seg selv og huset, var: “Lov meg at du aldri drar tilbake dit igjen. At du aldri mer drar til Gaupmyr”

Men det gjør Jonas, nå tenåring, sammen med far, mor og en dødssyk bestemor.  Foreldrene vil gjerne at bestemoren skal få oppleve hytta og naturen rundt før hun dør. De burde aldri dratt, for de naturopplevelsene de opplever der ute unner jeg ingen.

Boken hadde litt startvansker, det kom mye fort på en gang, men etter noen få sider svev motoren fint og historien utfoldet seg i all sin gru. For det er guffent dette her. Igjen gjør omslaget til boken en utmerket jobb med å fortelle hva denne boken inneholder. Leses på eget ansvar.

Rom 33 av I.M.H. Gilbert

Det er leirskole med klassen. Liz har havnet i søkelyset til klassens ledere, Benedikte og Tommy, og hun forventer en vond uke. Og det blir det, men ikke på grunn av plageåndene For på rommet Liz får, rom 33, skjuler det seg resultatet av en grusom historie.

Denne var noe mer rotet enn de to andre, med litt for mange personer, litt for mange historier på litt for få sider. For mye hverdagsdrama og for lite grøss.

Jeg fikk tilsendt begge bøkene posten fra forlaget.

Andre skumle bokserier verdt å nevne er:

Gåsehud av R.L. Stine: Den amerikanske originalen. Utgitt på 90-tallet, og blir nyutgitt nå.

Velkommen til helvete av Kjetil Johnson: Les en skrekkfilm fra mannen bak seriene “Tusen biter”, “3 venner/4 venninner” og ”Den 4. parallell”

Marg og Bein av Jon Ewo, Arne Svingen og Aamodt: Den norsk “Gåsehud”, ansvarlig for flere våkenetter enn noen annen bokserie.

Andre skumle bøker

Den siste lærling av Joseph Delaney: Heksejakt i gamle dager.

Malice av Chris Wooding: Se inn i speilet og si “Tall Jack, ta meg med!”

Svarte-Mathilda av Tor Arve Røssland: Svarte-Mathilda x 7 = grøss og gru!

Dr. Schnabels krøniker av Heine Bakkeid. Alt var skumlere før

Darlah av Johan Harstad: På månen kan ingen høre deg skrike.

Skeleton Creek av Patric Carman: Få ting er skumlere enn tomme hus

Bjørn ”lettskremt” Veen 

på

Gjesdals hjemsøkte folkebibliotek

Rød som blod av Salla Simukka

Lumikki betyr Snøhvit på finsk. Lumikki er også fornavnet på hovedpersonen i denne eventyrlig gode boken. Historien som fortelles er ikke et eventyr. Her er ingen “leve lykkelig alle sine dager”-slutter. Her får ikke prinsesser sin prins. Dette er en hardkokt thriller fra Finland med narkopenger, drap og korrupt politi. Men selv denne kalde og brutale verden er heldigvis ikke helt uten drømmer

Plottet, selve motoren i historien, er solid, ikke originalt. Det gjør jobben med å drive historien fremover I en halvstor by i Finland drives det på med doplanging, her er prostitusjon, narkolangere, korrupt politi, ungdom på skråplanet og en skadeskutt hovedperson, Lumikki Andersson, 17 år. Hun finner blodstenkte pengesedler på skolens mørkerom og blir dratt inn i en underverden av vold og svik. Og det er hovedpersonen Lumikki som bærer boken. Jeg tenker hun er mer enn kun en fortelling. Under jakten på hvor pengene får du stadig glimt av fjern og nær fortid som har gjort henne til den hun er i dag. Tøff og uredd, men hun er ikke blitt det uten kamp, og sårene har enda ikke helt grodd. Hva skjedde egentlig med henne som barn, som gjorde at hun ble en annen? Og hvem var denne gutten hun en gang kjente med de lyseblå øynene?

“Hun skalv av kulde og utmattelse. På gulvet bølget det av rødvin og glasskår. Hun tok på seg de høyhælte skoene og kløyv ut av fryseboksen. Skoene var praktiske fordi bare en liten del av skosålen var i berøring med gulvet. Med forsiktige skritt gikk hun mot døra. Hun var nøye med å trå mellom glasskårene.

Først nå gikk det opp for henne at hun hadde kunnet rope om hjelp. Sannsynligvis ville noen hørt det.

                   Men den tanken hadde ikke streifet henne. Hun hadde aldri noensinne ropt om hjelp.”

Så plottet er hverdagslig og verden realistisk. Lumikki har lært på den harde måten at hun må ta forhåndsregler og være på vakt. Jeg tenkte boken sitt språk ville være knappe beskrivelser og hovedpersonen en hard person med samarbeidsproblem. Så dukker det menneskelige i Lumikki opp, om når hun forfølges av mann med pistol og får ”Kalle Klovn” sangen på hjernen eller når hun står i dusjen for å få varmen i seg og lar tankene spinne om hvordan minner så sterkt er knyttet til lukt. Og i den kalde verdenen dukker det ut av det blå opp noen helt eventyrlige skildringer.

“En annen verden. En annen virkelighet.

            Farger, lys, lyder. Blått som gikk over i grønt og gult på et øyeblikk. Oransje som ble til bølgende gull. Fiolett som ble til snirklende ranker av vinrødt, lilla og fuksia. Musikk, sang fra sirener, sukk i skog, klirr fra krystaller, glemte ekko fra dype grotter, kammerspill fra palass og slott, klang av små bjeller som for forbi, bakom ryggen, forsvant og dukket opp igjen.

En eventyrverden”

Sammen med den sammensatte hovedpersonen gjorde disse små fargeklattene i en ellers grå verden boken for meg. Jeg fikk en håndfast krim med god driv ispedd noe nydelige øyeblikk av noe mer svevende og sanselig. Denne boken er for dem som har lest en bok eller ti fra før. For selv om handlingen tar sted over kort tid og setningen er korte, er historien en som vrir og vender seg, i samme kapittel kan plutselig både synsvinkel og plass brått skifte.

Det hele begynner søndag den 28. februar, og slutter seks dager etterpå, fredag 4. mars og i Finland kjennes kulden godt. Navnene her kan virke litt fremmede og eksotiske, men folk, folk er de samme uansett hvor du er i verden. De gjør de samme feil, men de kan også gledelig overraske. Av og til kan selv slutter bli bra uten eventyrets ”levde lykkelig alle sine dager”. 

Finnes også som ebok i  eBokBib (finn gratis appen i Appstore eller Google Play)

 

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Sangen om en brukket nese av Arne Svingen

Bart (navnet uttales som i det du har under nesen som voksen) er snart tenåring. Han har funnet oppskriften på et godt liv på ungdomsskolen: Hold deg unna oppmerksomhet!

Så Bart forteller ingen at han bokser. Kun moren, som var den som foreslo at han skulle begynne, vet det. Han har trent en stund nå og er blitt flinkere på bevegelse, på å holde guarden oppe, men mangler enda noe helt vesentlig: Å slå.

Han forteller heller ingen om sin kjærlighet til musikk. For det er ikke listepop, sær indie eller beinhard metall som fyller Bart med glede når tonene fyller ørene. Neida, han elsker på opera. Og enda mer hemmelig enn at han hører på opera er at han synger opera. Bart er ganske god, så lenge ingen er i nærheten. Alene inne på do synger han guddommelig, foran mor eller mormor synger han som en skjære. Så lenge ingen vet om at han synger går det bra. Så lenge han holder hodet lavt og er ute av syne på skolen går det bra. Så kommer Ada:

- Du liker bare sånn musikk, du.

Akkurat det der er problemet med jenter. De skjønner ting selv om man sier noe annet. Det er fascinerende og skremmende på én gang.

- Ja, jeg gjør nok det.

- Synger du selv da? spør hun

Nå er jeg virkelig skremt. Jeg vet ikke hvordan jenter gjør det, men det er som om de leser lange artikler om meg hver gang jeg beveger ansiktet ellerr åpner kjeften.

- Jeg … jeg synger litt.

Det er som munnen min gjør noe helt annet enn det hjernen tenker.

Ada lover å holde på hemmeligheter. Men hun er ikke særlig flink til det. Bart har mange grunner for å holde hodet lavt. Han bor sammen med sin fordrukne og overvektige mor i en forfallen leilighet. Han er svært glad i sin mor, for man er glad i sine foreldre, og når faren er ukjent har Bart dobbelt så mye kjærlighet å gi, men det er vanskelig når det sjeldent er frokost, når strømmen kan bli kuttet og moren ikke klarer holde seg unna flaska.

Bart er av samme kaliber som Stuart, litt mindre utagerende, men med samme stå-på-vilje. For vi møter alle motgang, de fleste slipper riktignok unna med mindre enn Bart. Hvordan takler du motgang? Legger du deg ned, løper du etter hjelp eller trekker du pusten dypt, senker hodet og går på? Bart går på. Av og til går det bra, av og til dårlig, men det går på et vis.

Boka har alvor og humor blandet sammen i akkurat rett blanding. Det blir ikke sukkersøtt og lettvint, det blir ikke beiskt og håpløst. Det blir en historie om velge sine kamper, stole på magefølelsen og om å stå på. Det går ikke alltid godt, men den som intet våger…

Boken er gitt ut på Gyldendal forlag. Den på 207 luftige sider.

Finnes også som ebok i  eBokBib (finn gratis appen i Appstore eller Google Play)

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek