Apefjes 3: Flammetenner av Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng

Flammetenner, som i å starte en brann, ikke som en munn full av bål. Hva tenner flammer i denne tredje boken om Apefjes? Kjærligheten. Det blir gjort mye rart for kjærligheten.

Bok tre fortsetter nøyaktig der bok to sluttet med Martin på taket over den endevendte leiligheten der han og moren bodde i. Det siste han gjorde i bok to var å presse sin del av smykket sammen med den delen apen Whitey hadde hatt rundt halsen. Nå får du se hva han har funnet.

Martin står igjen helt alene etter oppgjøret på båten. Moren er forsvunnet og Whitey er ikke den allierte han håpet på. Han blir tatt vare på av politionkelen til Oda og må stå til ansvar for all taggingen ovenfor politiet. Han går tilbake til skolen. Dermed får han også mer med Oda å gjøre og han innser at han ikke trenger støte alle vekk, han slipper henne inn og opplever kjærligheten. Alt er bra en stund. Men alle de ubesvarte spørsmålene river i Martin. Hva har blitt gjort med ham og apen Whitey? Hvor er moren? Og hva er de merkelige tegnene han så i smykket?

Martin kommer nærmere sannheten for hver bok. I denne får han vite hva foreldrene gjorde i Afrika i form av et gammelt brev faren har skrevet til Martin! Gamle spøkelser dukker opp, nye blir skapt. Martin er en einstøing, men det han har gjort til nå har inspirert andre. 2mas skaper Apeflokken, et taggecrew, mens Lalli har satt i gang Fritt vilt, en dyrevernaksjonsgruppe. Noen har en plan mål, andre gjør det for kult.

Som i Apefjes og Ulvehjerte blir historien fortalt med tekst og tegning.  Korte tekster som glir over i tegneserie og tilbake til tekst uten du tenker over det. Det gjør lesingen til en lek. Tegningene har fått en renere strek. Jeg liker de. Det er noen fantastiske klatre- og hoppescener her, som i åpningskapittelet, og scenen på flyplassen på flyplassen var helt rå.

Det mest frustrerende med denne serien er at det går lang tid mellom bøkene. For Martin har det ikke gått noen tid mellom bok to og bok tre. For oss lesere er det gått to år. Det mest fasinerende er at hver gang det skjer noe utenom det vanlige, som Geniacorp, om den snakkende apen, som fortellingen til faren så blir jeg litt paff. Det er til tider så realistisk at når det blir fri fantasi hadde jeg glemt hvor vill denne fortellingen kan være. Hovedpersonen Martin er nå definitivt blitt ungdom, han sliter med ensomhet og følelsen av og ikke passe inn. Og det gjør han virkelig ikke

Det er en historie dette, så om du ikke har lest de to andre har du noe å glede deg til. Tradisjonen tro slutter også denne boken med en skikkelig cliffhanger. Hvordan kommer du deg ut av dette Martin?

Boken er på 300 sider, den leses i en fei. Cappelen Damm. Støttet av Leser søker bok.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek