Bouvetøya 2052 av Lars Mæhle

Dyster klimathriller fra fremtiden.

– Det er heilt essensielt at alle menneske blir klimavaktarar, sa John mens han fekta med hendene. -- No. Og ikkje om ti eller tjue år. Handlar vi ikkje straks, vil temperaturauken på 2000-talet bli 6 gradar før hundreåret er omme. Og veit du kva som skjer da?

–  Nei?

John drog fingeren over halsen.

–  Game over, Gaia. Finito. Kaputt.

Roland hugsa korleis nakkehåra hadde reist seg.

Jorden 2052: Vi har ikke klart å stoppe miljøutslippene, verden opplever stadig hyppigere ekstremvær, havet stiger, snøen smelter. Klimaflyktningene søker mot tryggere land. I nord har Norge, Danmark og Skottland gått sammen for å danne Oljetrianglet. Med korrupte politikere i lommen på store selskap satses fremdeles på oljeutvinning. Klimasaken er forbudt å diskutere her. Ikke alle respekterer forbudet, en politisk gruppe kalt Klimavoktere jobber mot regjeringen og mot videre oljeutvinning og klimagassutslipp. I Oslo treffer vi Roland Makowski, en Klimavokter hektet på syntetiske minner. For i 2052 er menneske og maskin enda nærmere hverandre, folk har skjermer operert inn i hånden, VR-teknologien kan gi deg opplevelser bedre enn virkeligheten. Nettet den eneste kanal som når hele verden og det eies av kineseren Wu Lo. Han har snart premiere på sitt nye realityshow, “Bouvetøya 2052”. På denne øya, det mest øde stede i verden, skal fem deltagere fra fem verdensdeler samles. En smart, en sterk, en sosial, en som ser og en ukjent. Fire av dem er kjente, hvem er den siste, hvem er jokeren?

Hjernen. Kathrina Qog frå Filippinene.

Goliat. Samuel Briggs frå USA.

Strategen. Manuela Traore frå Mali.

Auget. Greg Marshall frå Australia.

Jokaren. ? frå ?

Hele Nettet, hele verden, vil se dem kjempe om en gigantisk pengepremie foran kamera plassert over hele øya. Men de må også samarbeide. Dette skal speile verdens situasjon. Du må være sterk nok til å overleve et stadig vanskeligere klima.  Men for hele menneskeheten sin del må du også kunne samarbeide. Så showet blir en spennende blanding av dueller og lagarbeid. Du går fra scener med issverddueller med den siste isen fra Arktis til rapportskriving om mulige løsninger for klimavennlig boligbygging. I tre dager skal showet vare, så er det slutt. Det blir fort tydelig at alt ikke er som det skal være på showet…

Boken balanserer mellom å underholde med en spennende historie og å undervise i klimautfordringen. Jeg synes det blir for mye faktastoff. Dette kunne blitt med litt omarbeiding blitt en fantastisk faktabok. Det kunne blitt et drivende dataspill som lærte deg om klima og hvor galt det kan gå. Men som fortelling brytes historien for mye av alt det viktige forfatteren vil si. Men den er på ingen måte mislykket som roman. Den har for eksempel mange flotte, korte setninger som setter scenen, som du tenker over et øyeblikk ekstra før du leser videre. Den har bare ikke tatt den formen som ville løftet den fra bra til fantastisk.

Boken er på 328 sider og er gitt ut av Samlaget. Den fikk jeg på det fantastiske arrangementet ”Fagdag om ungdomslitteratur og formidling”. Den finnes også på eBokBib som ebok.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

PS

Klimaproblematikk er vanskelig. Når det virker umulig å melde nøyaktig hvordan været skal bli om en uke, hvordan kan da forskere klare se 50-100 år inn i fremtiden? Det er så mye tall, så mange tolkinger at det er vanskelig for vanlige folk å forstå materialet. Det finnes en liten gruppe som hardnakket påstår at det ikke er menneskeskapte klimaforandringer, mens det store flertall av forskere mener det bevist. Av og til har et mindretall rett, av og til har en person en ide som snur oppned på verden. Men som oftest viser det seg at flertallet har rett

Det kan også ses på denne veien: Dersom det skulle vise seg at mennesket sine utslipp ikke har så mye å si for miljøet, vel, så har vi brukt en del ressurser på å forurense mindre, vi kan føles oss litt lurt, men verden har ikke blitt en verre plass. Men dersom det så er slik at vi skiter i eget rede, at våre utslipp gjør vår klode mindre beboelig, og vi ikke gjør noe med det, vel, da venter harde tider.

Les mer om klimaproblematikken her

http://larsmahle.no/nyheter/bouvetoya-2052-framtidsthriller-om-klima/

Kire 2: Forbannet av Tonje Tornes

Kire-universet utvides. I bok en møtte vi huldre og nøkker, nå kommer det ”nyere” guddommelige vesen til Sirdal. Noen har inngått en pakt. Noen er blitt forbannet!

Jeg ble engang spurt av en venninne om å finne noe fantasy som lignet “Sagaen om isfolket” med det mente hun fantasybøker som også hadde litt erotikk. Våre gamle eventyr var fulle av kåtskap, mange var slett ikke for barn. Men eventyrene nå til dags, den fantastiske litteraturen, er ganske tørr når det gjelder lyst og kåtskap. Det gjør Tonje Tornes noe med. For det er ingen tvil om at det er en 15 år gammel gutt som forteller.

I sist bok, Hulder, fant Erik ut han hadde magiske evner og kunne sanse den magiske verden sånn som moren. Han fant forbundsfeller i de tankelesende tvillingene Trine og Tore, den plagede Lena og ikke minst hulderen Flora. De fikk seg en lærer som kunne forklare dem om den magiske verden. Så nå er de klar for alt! Men det går så sakte, alt Flink forklarer om magi på sin engelsk-norsk er kjedelige greier fra gamle dager, det er ikke nyttig her og nå. Erik sin største glede med magitimene er å treffe Flora. Det kan til tider virke som om alt Erik vil er å ligge med Flora og at hele verden prøver å hindre dem. Kanskje verden gjør det med en grunn, hver gang de har vært nær hverandre går det galt.

Gamle farer er ikke borte og nye trusler dukker opp i bok to. Rosalin, sjefshulder, sjefsslemming og mor til Flora er fremdeles innesperret i Sirdal, hennes måte ut er fremdeles å drepe sin datter. Flora selv møter mer familie og Doktor Fjeldberg, mor til Erik sin lege, viser sin sanne natur. Den magiske verden utenfor er stor og ukjent, nye eksotiske folk kommer til bygda. Hvem er hvem og hvem kan stole på hvem? Det er vanskelig nok med vanlige folk, med magi er det nesten umulig å vite.

Dette var en bok som kanskje var kjekkere å gjenfortelle enn å lese. Boka føles litt for lang, det er så mange linjer med retoriske spørsmål (les mer om dem her) som gjør at det rett og slett stopper litt opp. Og de samme tingene gjentas så ofte at de mister litt effekt, dette ønske om å ligge med Flora, denne sorgen med moren som er innlagd. Jeg ble nok ikke så bergtatt som av bok en. Så både plusser og minuser for bok to. Men kudos til forfatteren ikke bare for å få inn litt kåtskap og faenskap i fantasy-sjangeren, og for å ha en helt i Erik som ikke bare er snill og grei. Erik er absolutt ingen Espen Askeladd. Blir det som i eventyr at det er med det tredje skal det skje? Forbannet slutter i all fall med en skikkelig cliffhanger!

Denne boka dukket plutselig opp i posten fra forlaget. Takker og bukker. Den er gitt ut av Gyldendal, er på 338 sider. Du finner den også som ebok i ebokbib.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

De4 Anonym og De 4 Hevnen av Vera Voss

“Det var et typisk jenterom, en merkelig blanding av barn og voksen, med henslengte blonde-bh-er, sexy g-strenger og eksklusiv sminke blandet sammen med et gammelt kosedyr i senga, et barnslig innrammet bilde av en hest på nattbordet og en eldgammel plakat av en boyband-gutt man syntes var søt da man var elleve”

Eieren av et sånt rom er målgruppa til boka. Med en fot igjen i barndommen og en fot på vei inn i voksenverdenen. Denne midt-i-mellom-greia kalt ungdommen. Det kan være fantastisk. Det kan være forferdelig. Det går ofte fra det ene til det andre på kort, kort tid.

Det handler om mobbing. Mobbing er noe de aller fleste får kjenne på kroppen i løpet av livet, men noen har det verre enn andre. I “Anonym” møter vi Julie som er 15 år, hun har blitt mobbet de siste to årene på skolen. Et nytt skoleår begynner og Julie prøver nok en gang å komme inn i varmen, men det ender i en ydmykelse som på toppen av det hele filmes og legges ut på nett. Julie er knust. Så, nesten som en ettertanke, skriver hun et svar til alle de grusomme kommentarene på videoen av henne anonymt, hun undertegner “AnonymGirl”. Det gir henne en ide. Bloggen “AnonymGirl” skal bli hennes stemme. For uten ansikt tør hun endelig være seg selv. Og det virker. Hun skriver kloke ting, sterke ting og bloggen blir fort populær. Så populær at selv sjefsmobberen på skolen, Charlotte Velde, sender venneforespørsel. Så går Julie over grensen. Hun tar hevn over mobbere. Det gjør henne til et forbilde for andre som blir mobbet og hun får en video der en ungjente trygler om hjelp. Denne videoen får henne sammen med tre andre toppbloggere, sammen blir de “de4”. Bella, Darling, Dragolina og AnonymGirl. Kan disse fire jenter gjøre en forskjell?

“Det luktet akrylmaling, trelim og leire, men verst av alt, man hadde null dekning der nede. Det vil si null mobilaktivitet som kunne hjelpe dem til å få tiden til å gå. Det var som å være innestengt i en ubåt som beveget seg hundrevis av meter under overflaten i dypeste mørke”

I neste bok “Hevnen” skal mobber Charlotte og mobbeoffer Julie bli venner. Foreldrene og lærerne synes det er en kjempegod ide. De to jentene det gjelder er ikke så fornøyd der de blir tvunget å tilbringe tid sammen. Hvordan går det når to fiender settes sammen? Samtidig fortsetter jakten på Jenny som forsvant i den første boken, men alt er ikke som de4 tror det er. Julie finner ut på den harde måten at det er ikke lett å være 15 og ha et hemmelig liv. Og jammen er det ikke plass til litt kjærlighet også.

Vi får i bøkene et innblikk i en ungdomshverdag i Norge 2015 som er litt mer dramatisk enn virkeligheten, men ikke mye. Dette er underholdning med litt alvor. Her er mange kjappe kommentarer, som:

“Det var umulig å skjønne om dette var alvorlig eller ikke. Randi var en sånn som sikkert ville smile mens hun ga deg beskjed om at hele familien din var omkommet i bilulykke.”

Her finnes noen fine skildringer, dette er mest skildringen av det Norge som finnes utenfor storbyen, i alle de mange tettsteder og småbyer.

“For hver meter bussen slukte av veien, jo mindre kaotisk føltes det inni hodet. Hun lukket øynene og lente hodet mot den kalde ruten, bare ante landskapet som flimret forbi som skygger. Tettsteder, togstasjoner, bensinstasjoner, bondegårder, skogholt.”

Og jeg liker ironien i at hun hater at noen blander seg inn i hennes eget liv, men hun blander seg lett inn i andres liv. Det er så ungdom, det er så menneskelig. Dette er boken for de som har en storesøster som likte 4 venninner eller Tusen biter.

Franklyn W Dixon (Hardy-guttene), Carolyn Keen (Frøken detektiv) og nå Vera Voss. Ett navn, mange forfattere, for bak navnet Vera Voss skjuler seg et forfatterkollektiv som sammen skriver bøkene. Det vil si at det vil komme mange bøker og de vil komme fort. Så det er bare å henge på.

Den første boken “Anonym” er en introduksjon til serien, det er her det hele begynner. Du kan lese den her: Anonym

I bok to “Hevnen” fortsetter og avsluttes den historien “Anonym” begynte på. I den tredje boken, kalt “Modellene”, er det Bea vi blir kjent med. Det handler om hennes drøm om å bli modell og hennes møte med den skitne virkeligheten. Heldigvis har hun sine tre medbloggere og støtte seg på.
Bok 4 heter "Hyper", og ungdomsboka sin mening leser du her:http://ungdomsboka.blogspot.no/2017/02/de-4-hyper-av-vera-voss.html

Bøkene finnes også i eBokbib:

Anonym: http://open.ebokbib.no/cgi-bin/sendvidere?mode=ebokbib&tnr=3535

Hevnen: http://open.ebokbib.no/cgi-bin/sendvidere?mode=ebokbib&tnr=3491

Modellene: http://open.ebokbib.no/cgi-bin/sendvidere?mode=ebokbib&tnr=3501

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

PS

Jeg krever mer av bøker enn for eksempel tv-serier og filmer. Det jeg leser skal holde vann. Det er litt glipper her, ingenting ødeleggende, det går fra smårusk til irriterende. For de som bare vil ha en god historie vil dette ikke komme i veien, dersom du er en pirkeleser kan det stå litt i veien.

Tegnehanne av Hanne Sigbjørnsen

Å le høyt når du sitter alene er flaut. Du skal le sammen med andre, ikke sånn plutselig av deg selv. Denne tanken slo meg da jeg igjen fniste høyt, alene, i sofaen. Rare blikk ble sendt i min retning. Men da andre i huset plukket opp Tegnehanne og selv lo høyt innså jeg at av og til er det greit å le høyt alene.

I Tegnehanne tegner Hanne Sigbjørnsen sine innfall. Det er utrolig modig. Og utrolig morsomt. Hun deler barndomsminner som er mer forstyrrende enn søte, skriver om det å bli mobbet av barnehage barn (og mobbe tilbake), bindreklame (nei, den er ikke realistisk), jobben som sykepleier (fordeler og ulemper), hennes forsøk på å være snill (og feile, katastrofalt) og imaginære kjæledyr. Denne boka lar deg le av ting som du kanskje ikke burde le av. Men det er aldri stygt, bare tidvis helt på kanten.

Tegningene passer humoren som hånd i hanske, det er nærmere South Park enn Michelangelo. Michelangelo var aldri særlig morsom uansett.

 

Med bøker er det gjerne gjenkjennelsen som selger boken. Det å kunne leve seg inn i historien, bli kjent med stedet eller identifisere seg med hovedpersonen. Det gjenkjennende med denne boka er at vi alle har disse rare, flaue tankene, selv om de aller fleste holder dem skjult. Dersom du ikke kan fortelle dem like morsomt som Hanne kan det er det greit at de forblir skjult.

Boken kom plutselig i posten fra forlaget. I medfølgende ark sier Hanne:

 “...jeg blir fornøyd om bare en person føler hun kan le høyt av boken min..”.

Jeg kan bevitne at iallfall to stykker har ledd høyt av boken. Flere ganger. Nå havner den på skolebiblioteket der den nok skal få lokket fram noen latterkuler. 

I rekken av alle plusser denne boken får er det enda et pluss for første side som så flott forklarer at ikke alle tegneserier er for barn. For det er de ikke. Jeg leste Jodorowsky sin “Inkalen” som 10-åring for den stod sammen med Donald og Asterix. 10-åringer skal ikke lese (eller se) noe Jodorowsky har laget.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek 

Les mer her: http://tegnehanne.no/