Kildens vokter av Emma Itäranta

“A beginning is very a delicate time.”

-       Dune av Frank Herbert.

“Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne”, sa kvinnen på platen. “Historien har ingen begynnelse eller slutt, det finnes bare hendelser som mennesker gir form av historier for å forstå dem bedre … Og for å fortelle en historie, må man velge hva man lar være å fortelle.”

-       Kildens vokter av Emma Itäranta.

Dette er to svært forskjellige framtidsvisjoner. Den ene er en klassiker inne science-fiction, filmatisert, lagd dataspill av, lagd tv-serie av. Den andre er den finske forfatteren Emmi Itäeanta sin debut roman. “Dune” er en rom opera satt langt inn i en fjern fremtid, “Kildens vokter” er satt til en nær fremtid på jorden.  Men begge historiene handler om noe av det viktigste som finnes. Vann.

Vi lever på den blå planet. Mer enn 70 % av jordens overflate er dekket av vann. Vi mennesker består av opptil 60 % vann. Men vi tar vannet for gitt,vi som lever i en overflod av det. Vi tenker ikke på hvor mye vann vi forbruker daglig (estimat fra 130 til 200 liter). Hva visst alt dette vannet måtte hentes og bæres hjem? Det er snakk om når oljen tar slutt,men hvor mye verre er det ikke å mangle vann?

Jeg fikk min oppvåkning med (http://ungdomsboka.blogspot.no/2009/09/dune-hvordan-dataspill-frte-til-lesing.html). Denne boka kan være din oppvåkning.

“Kildens vokter” er en dystopi. Klima har forandret seg. Det finnes ikke lengre vintre. Det er alltid vannmangel. Verden er nå styrt av militære som har tatt makten, ikke folkevalgte som har fått makten. I denne verden får vi en historie satt en liten bygd i det som i dag kalles Finland. Utenfor bygda bor en te-mester, i lære hos han går hans datter Noria, hovedpersonen. Når faren viser Noria den skjulte kilden i fjellene begynner romanen virkelig for meg. Skildringene av det under som er vann er virkelig vakre.

Men verden forandrer seg stadig. Ingen lever evig og etterhvert ser Noria at hun ikke kjenner samfunnet rundt seg. Hun har levd privilegert og forstår ikke hvor desperat samfunnet trenger vann. Når en beskyttende hånd som er holdt over familien forsvinner finner hun ut hvor nådeløst samfunnet kan være. På toppen av det hele finner Noria og venninnen Sanja noen blanke disker i plastgraven som kan inneholde informasjon fra tiden før. Men hvordan hente den ut?

Det er spennende å oppdage en ny verden. Det skumleste er det som ikke sies. Det som ikke vises. De dørene i bygda som får enn blå sirkel malt på seg går alle utenom. Sirkelen står for vannforbrytelser. Folkene som bor bak døren forsvinner, ingen vet hva som skjer, ingen spør, vannforbrytere omtales ikke mer. Boka har også mange aha-opplevelser. Det blir beskrevet noe fra vår tid sett med fremtidens øyne. Plastgraver. Vannbluss. Så plutselig tenker du, jammen, det er jo ... Og kanskje er det det som gjør det største inntrykket. En verden så lik, men allikevel så fjern fra vår egen verden. Savnet av vinteren. Hva skjedde egentlig med vår verden?

“Hva man lar være å fortelle”, se der er spenningen og frustrasjonen i denne finske romanen.

Det å lese en historie. Det å forvente en historie. Det å få noe annet. For her er det mye som ikke blir sagt, du kan la det frustrere deg, eller du kan tilpasse deg historien. Den er mindre enn du tror, men den rommer mye mer.

Boken er gitt ut på Gresvik forlag. Den er på 250 sider. Boken er valgt til å være høytlesningsbok i høst under nordisk litteraturuke: http://bibliotek.org/no/aarets-litteratur-og-tema/aarets-litteratur/kildens-vokter/

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

En kuriositet.

I vår verden selges også vanlig vann dyrt. Vann fra springen tappes flotte flasker og gis elegante navn. Et slikt fancy flaskevann heter Veen og er finsk. Veen waters har tatt navnet sitt etter vannånden Edo Veen fra det finske nasjonaleposet Kalevala. Jeg spurte fint om å få en p.g.a. av etternavnet mitt, og fikk noen flasker. Vet du hva? Det smakte som vann.

Skriv i sanden av Marjun S. Kjelnæs

Vi er alle hovedpersoner i vårt eget liv. Til tross for det bruker vi mye energi på hva andre tenker om oss. Ofte uten vi noen gang får vite det. I denne boka får du ti hovedpersoner som alle har forbindelser med hverandre. Det er overraskende å lese tankene til en som var i bakgrunnen, de tre typene du så vidt treffer i første kapittel forteller senere sine tre veldig forskjellige historier. Denne boka er en helg på Færøyene, i Torshavn, der mange ungdommer treffes kort. Noen møter setter spor, andre er kun en dråpe i regn.

Erla har kranglet med bestevenninnen Bjørt over en gutt. Det sitter langt inne å si unnskyld, for var det ikke Bjørt som elget seg innpå gutten? Men det finnes flere gutter der ute.

Bjørt blir med gutten, Rani, hjem. Skal det endelig skje nå? 

Rani husker sine problem når jenta er gått. Hans mor er svært syk og hvor er faren? Han ønsker seg mora si tilbake som det var før. Vonde ting skjer, vakre ting skjer.

Ingunn har sterk tro på Jesus og på en fremtid langt vekke herfra. Hun er sterk og skal hjelpe verden, her i Torshavn er det ingenting igjen for henne etter hun tok det oppgjøret med Rebekka. Hun treffer Rani på besøk hos mora si og vonde ting skjer, det er ikke lett å bli den svake.

Rebekka straffer seg selv. Hun fortjener ingen. Fortjener ingenting. Hun har lyst å være god, men det blir bare vondt. Alle bryr seg, først Ingunn, nå Ásla, hvorfor kan de ikke la henne være i fred!

Tóki savner. Bandet er borte. Bønnegruppa minker. Videregående er annerledes. Og Rebekka. Tankene flyr til Rebekka, men hvordan nå henne? Han blir sittende i bilen utenfor huset hennes, kanskje får han en mulighet til å snakke med henne?

Súni ser Tróndúr. Men Tróndúr ser ikke Súni. Det er de to sammen. Kjekke, unge menn, opptatt av å ta seg bra ut, opptatt av uteliv. Men der Tróndúr forsyner seg av villige jenter, venter Súni, men han kan ikke vente for alltid. 

Jann hater. Hater verden og spiller dataspill. Det er mye sinne i den svære kroppen hans. Mot kjendismora som aldri er hjemme, selv ikke om nettene, mot faren som aldri står opp for seg selv, mot religion, mot Tróndúr, søskenbarnet som alltid er så vellykket. Så blir søsteren Ingunn overfalt. Sinnet hans må få utløsning.

Tróndúr venter på noe enestående skal skje han. En sjarmør som sier aldri nei til noen jenter. Kanskje han burde begynne med det? Han leker med ilden, og når Jann følger etter Erla og han vet han at ilden er ute av kontroll. 

Ásla har snudd livet sitt og nå vil hun hjelpe andre. Men det er ikke lett å hjelpe. På festen vil alle bli glade håper hun. Men det er umulig å bli likt av alle.

En flott bok som gjør det bøker kan best, den viser deg innsiden og utsiden av folk. Vi bor på innsiden av oss selv, det er ikke like lett å se utsiden. Denne boken kan lære deg litt om forskjellene på innsiden og utsiden. Jeg bladde ofte tilbake når jeg hadde lest et kapittel for å lese om disse i andre sine kapittel. Fascinerende lesing!

Jeg oppdaget boken i forbindelse med høytlesning under Nordisk bibliotekuke

http://www.bibliotek.org/no/om-prosjektet/.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek